Lyrikk og lyrikkteori

”Slik det er nå, når verden har eksistert lenge, kommer ordene allestedsfra, og de er aldri der for første gang. Selv om det kanskje ikke finnes et uendelig antall av dem, og heller ikke et uendelig antall kombinasjoner, eksisterer det likevel et uuttømmelig landskap av ord, som den enkelte aldri vil kunne rekke å vandre igjennom. Det er her det slutter og begynner hvis man skriver dikt, i forestillingen om dette gåtefulle landskapet. For dikt skaper man utelukkende av ord. ” (Christensen 2017). Vi har gjennom flere seminarer fra Hans Kristian fått noen grunnleggende kjennetegn lagt fremfor oss for hva lyrisk diktning er.  Versevending, men også 1.       Musikalitet og visualitet (formen er oftest på vers) 2.       Nærhet mellom det talende og det omtalte 3.       Betydningstetthet 4.       Selvrefleksivitet 5.       Korthet (Janss og Refsum 2003) Det han helt og holdent har glemt å legge til grunn, og som jeg vil titte nærmere på er det Inger Christensen i si

Negasjonen ”ikke” i tittelen til Jan Erik Volds ”Ikke alle kjærtegn” er med til å vekke muligheten for kjærtegnet. Det vil si at alle kjærtegn finnes, men ”ikke” lager et fokalpunkt, som om et rom fylt av et veggmaleri, men du selv må sette en liten billedramme opp der det skal fokuseres. I kjærtegnet finnes både muligheten for et ønske om en berøring, en arm som strekkes ut, og et kinn som tar imot. Kjærligheten ligger klemt sammen til det omsorgsfulle ”kjær” og ”tegn”.   At det både finnes en anledning for berøring og en beskrivelse. Når dikterjeget gjentar ”ikke alle kjærtegn” i første strofe er det også en påminnelse om at vi skal lete langs med alle tegnene. Når det i neste strofe plutselig står ”lykkes ,” begrenses utvalget drastisk. Jeg ser at veggen dekkes av sort, og det som står igjen er noen få fargerike abstraksjoner, som nå blir hele verket. Ved at et kjærtegn kan ikke lykkes , beveger det seg ut fra seg selv som tegn, og våkner som en handling. Det er her apostrofe

”Interpreters do not decode poems; they make them” (s. 80) hevder den amerikanske professoren Stanley Fish i ”How to recognize a Poem When You See One” frå 1987. Fish argumenterer for at det er lesaren, med utgangspunkt i forankra sosiale rammar eller ”fortolkingsfellesskap”, som er skaparen av diktet. Korleis skjer dette? Å seie at lesaren av ein tekst er han som ”skapar” teksten betyr i prinsippet at ein kvar tekst kan vera eit dikt. Produsenten av diktet vert irrelevant, det er ikkje nødvendig at teksten er produsert av ein forfattar eller poet med intensjon om å skriva ein dikt. At ein kvar tekst kan vera eit dikt illustrerer Fish ved å leggje fram sitt eige eksperiment med ei gruppe studentar: Studentane kjem inn til undervisning, og på tavla står ei liste namn frå den førre timen. For studentane presenterer Fish lista over namn som eit dikt. Studentane byrjar så å analysera ”diktet”. Til tross for at lista ikkje eigentleg var skrive som eit dikt, finn likevel studentane ei

I kapittelet “Samtidslyrikkens utvidede felt” i boken Ny nordisk beskriver Louise Mønster hvordan poesien har utviklet seg i Danmark på 2000-tallet. Utviklingen går på hvordan poesien formidles, hvem som gir ut poesi og hvordan unge poeter uttrykker seg i dag. Jeg vil i denne oppgaven hente ut hovedpoengene i Mønsters tekst. Underveis vil jeg også sammenligne utviklingen i Danmark med hva som skjer i norsk poesi, og lete etter likheter og ulikheter dem to imellom. Et viktig utviklingstrekk ved dansk poesi, skriver Mønster er hvordan den leses og spres gjennom sosiale medier: “...bogen er ikke længere lyrikkens endegyldige medium. Tværtimot er poesien begyndt at gå nye veje. En af disse nyorienteringer fører ind på de elektroniske medier …” (Mønster 2016: 16). Mens man tidligere møtte poesien mellom to permer, publiseres poesi i dag på en annen måte. Dikt deles på sosiale medier og nettforum, og har fått en ny og utbredt rekkevidde. Et eksempel hentet fra norsk kontekst er Insta

Kjærlighetstaperne av Steinar Opstad er en samling med dikt og aforismer, der aforismene utgjør hoveddelen av samlingen. Opstad er kjent for sine dikt om eksistensielle spørsmål: om tro, håp, tvil og kjærlighet. Den som kjenner Opstad forfatterskap vil finne mange av de samme temaene i denne tekstsamlingen. Samt tekster om kjønn, politikk og seksualitet.   Det nye i denne samlingen er den utstrakte bruken av aforismer. En aforisme skiller seg fra et dikt ved at det er en sammenhengende prosasetning. Et viktig kjennetegn ved en aforisme er at den inneholder et poeng eller en tanke, ofte om kunst eller vitenskap ( www.snl.no 28.11.18). Aforismene og diktene i Kjærlighetstaperne kan leses hver for seg og/eller som samlet som en helhet. Jeg vil i det følgende se nærmere på noen av aforismene og enkeltdikt, som jeg vil analysere og forsøke å finne noen av bokens hovedlinjer. Samlingen er delt inn i tre deler: (I) Livet og diktet, (II) Diktet og livet og (III) Kjærlighetspoetikk. I

I artikkelen "Om poetisk form" spør Atle Kittang: Hva er form? Og hva er poetisk form? Kittang skriver om hvordan litteraturfaget har skiftet retning, både når det kommer til begreper som form og formalisme og selve begrepet kunst. Kittang belyser hva han legger i begrepet form og han opererer med et såkalt dobbelt formbegrep .   ”Form er det som formar, men også det som omformar våre relasjonar til verda og oss sjølve,” [1] skriver Kittang og forstår konseptet i lys av flere sjangre, ulik retorikk samt formelle klassiske aspekter.   Kittangs formulering lyder som følger: ”Form er ikkje berre det som gir omriss og konsistens. Poetisk form frigjer også frå det konvensjonelle, fastlagde og automatiserte. Den har med andre ord dobbel verknad, den er stabiliserande og overskridande på same tid” [2] Kittang kobler denne refleksjonen over formbegreper til kulturbegreper, som også er preget av en dobbelthet. På den ene siden forstås kultur som "rituell åtferd,” der tra

I “Metope” fra 1927 belyser Olaf Bull forgjengelighet og melankoli i forhold til naturens gang samt forholdet mellom kunst og liv og andre sentrallyriske temaer. Diktet bygges opp som en samtale mellom et lyrisk jeg og dets apostroferte elskede. “Metope” har åtte strofer med variabelt linjetall og diktet følger en tidvis bundet form, men med enkelte avvik fra mønsteret. Eksempelvis er det variasjon i verseføttene. Femfotede verselinjer preger diktet i sin helhet, mens de første strofene er firefotede. Kryssrim er gjeldene i diktet og det er en veksling mellom kvinnelige og mannlig kadens: AbAbCdCd . At diktet i stor grad består av daktyler og trokeer skaper en rytmisk uro som kan hevdes gjenspeiles i tematikken. Diktet kan deles inn i tre deler, hvis første del består av strofe to og tre, andre del fire til syv og siste del én og åtte. I første del vandrer det lyriske jeg og hans elskede “i fuktig fjæresand,” og en blir presentert for mannens tanker. I andre del er det kvinnens

Bendik Wold (f. 1979) var ingen ungdom da han skrev teksten «Dikt som religionserstatning. Eller: Hva er galt med norsk samtidspoesi?» i 2007 [1] . Likevel bærer teksten preg av den relativt ferske, mannlige, hvite, briljante middelklassestudenten i humanistiske fag sine gigantomane idéhistoriske sveip og selvhevdende retthaveri, boblende av intellektuelt overmot og flammende formuleringer, med brodd mot (nesten) alle. Selvsagt er det også noen gode poenger i teksten. Jeg skal i det følgende peke på noen problemer ved Wolds argumentasjon, på litt spekulativt vis sammenholde teksten med en av hans egne utgivelser som forlagssjef og redaktør i Flamme Forlag og til slutt legge an en mer forståelsesfull tone og foreslå en velvillig tolkning av teksten.             Wolds tekst åpner med å slå fast at samtidspoesien er i krise og spørre retorisk om det «kan tenkes» at det er selvforskyldt. Videre går argumentet omtrent slik: Riktignok leses det poesi, men for det meste ved høytidelige a