Peder Inge Knutsen Samdal: Om Kjærlighetstaperne - Steinar Opstad

Kjærlighetstaperne av Steinar Opstad er en samling med dikt og aforismer, der aforismene utgjør hoveddelen av samlingen. Opstad er kjent for sine dikt om eksistensielle spørsmål: om tro, håp, tvil og kjærlighet. Den som kjenner Opstad forfatterskap vil finne mange av de samme temaene i denne tekstsamlingen. Samt tekster om kjønn, politikk og seksualitet.  Det nye i denne samlingen er den utstrakte bruken av aforismer. En aforisme skiller seg fra et dikt ved at det er en sammenhengende prosasetning. Et viktig kjennetegn ved en aforisme er at den inneholder et poeng eller en tanke, ofte om kunst eller vitenskap (www.snl.no 28.11.18). Aforismene og diktene i Kjærlighetstaperne kan leses hver for seg og/eller som samlet som en helhet. Jeg vil i det følgende se nærmere på noen av aforismene og enkeltdikt, som jeg vil analysere og forsøke å finne noen av bokens hovedlinjer.

Samlingen er delt inn i tre deler: (I) Livet og diktet, (II) Diktet og livet og (III) Kjærlighetspoetikk. I flere av aforismene møter vi et jeg som drøfter spørsmål og holder indre samtaler om Guds væren og det å være religiøs, men også om politikk og poesi. Allerede i noen av de første aforismene møter vi jeg-et som ungdom, og får her et inntrykk av en person som grubler og kjemper med åndelige spørsmål.

Den første aforismen går som følger: “Det fins ingen virkelighet som står over en annen. I en ideell verden fins ingen idealer og overhodet ingen gud”. Jeg leser denne teksten som en kommentar til en verden preget av kulturell konflikt. Særlig med tanke på krigen mot terror og de mange debattene om islam og muslimer i Europa som foregår i vestlige medier. Sannheten som aforismen uttaler handler om at det ikke finnes noen virkelighet som er bedre enn andre, og at derfor er gudstroen er overflødig, i den ideelle verden. Men verden og virkeligheten er ikke ideell, kan man også lese ut av denne teksten. Og derfor finnes det et behov etter en gud. Og det derfor finnes det et behov for idealer.

En ting som er verdt å merke seg er at Opstad i Kjærlighetstaperne varierer på om han skriver gud med liten g eller stor g. I aforismene står gud med liten g, mens det i diktet “Under en åpen himmel”, som har flere fellestrekk med en bønn, der det er en direkte henvendelse til hellig person, står det gud med stor g. I Det jeg synger om er enkelt - dikt i utvalg (2006), skriver Opstad Gud med stor g. Jeg er usikker på hvor mye man skal lese inn i det, men man kommer ikke unna at det er en endring, og en interessant endring, sådan. De små og store forbokstavene sier nok noe om jeg-ets gudsforhold og kan muligens signalisere den tvilen og usikkerheten jeg-et tidvis opplever i møte med gud. 

Tro og tvil er sentrale temaer i Kjærlighetstaperne. Som i aforismen på side 16: “Er troen en dagdrøm? Nei, slik kan det ikke være, for et helt liv kan ikke være fylt av en og samme drøm. La oss heller si at troen er like virkelig som været”. Her gjentas adjektivet virkelig, som vi også møter i den første aforismen. Hva er sannhet? Er troen sannheten? Hvordan gjenkjenner vi den? Kan vi stole på den? Og hva med tvilen? I denne aforismen sammenlignes troen med været. Været må leses som noe omskiftelig, noe som skifter fra en dag til en annen, fra en time til den neste.

Jeg-et i Opstads aforismer og dikt er også poet. I flere av tekstene kommenterer jeg-et egne dikt og forsøker å sette egen poesi i sammenheng med sitt forhold til gud og troen. “Hver dag har jeg tenkt på diktet slik en troende tenker på sin gud …”.  Fortelleren omtaler også dikteren i tredjeperson: “Den som skriver om bondens arbeid/og plogfurene i morgensolen, er han en som lengter/etter å få skriften sin opphøyet? Og kommenterer denne dikterens arbeid ved å spørre: Når skal denne dikteren slutte/å begrunne hvert ord med gårdsarbeid/og årstidenes sykluser?”. Hvis man kjenner litt til Opstads diktning, vil man dra kjensel på billedbruk og tematikk hentet ifra gården og åkeren. På den måten kan det siste verset tolkes som en frustrasjon rettet mot sitt eget univers, den verdenen Opstad henter bilder og sammenhenger ut fra.

Steinar Opstads stil er preget av et alvor, en inderlighet og en søken etter svar på flere av de store spørsmålene i livet. Det er undersøkelser av tro og tvil, det er utforsking av identitet og kjønn. Men selv om Opstad skriver med et stort alvor, betyr det ikke at det ikke er rom for humor og selvironi. Jeg leser i hvert fall inn dette i linjer som: “Poeten er som grisen, lett å stresse”.

Litteratur:

Opstad, Steinar. Det jeg synger om er enkelt. Dikt i utvalg. Oslo: Kolon Forlag, 2006.

Opstad, Steinar. Kjærlighetstaperne. Oslo: Kolon Forlag, 2015.

Nettsider:

www.snl.no. Besøkt 28.2.2018.