Fredrik Bjerknes: "Straff"

Diktet «Straff» av Cecilie Løveid er noe av det mest nyanserte og presise som er skrevet om etterspillet etter terrorangrepene 22. juli, uansett sjanger.

Cecilie Løveid er en allsidig poet og dramatiker. Diktet «Straff» som sto på trykk i Aftenposten 8. april 2013, griper rett inn i den offentlige debatten som dominerte norske aviser i tiden etter terrorangrepene 22. juli. Det rettslige etterspillet og debatten som fulgte, handlet om tilregnelighet, hva slags straff gjerningsmannen skulle få, og hvordan denne straffen burde utøves for å både ivareta hensynet til de pårørende og den allmenne rettsfølelsen. Tusenvis av kronikker, kommentarer og nyhetssaker behandlet disse spørsmålene, men ingen gjorde det på samme måte som Løveids dikt.

«Straff» åpner med verselinjen «Jeg er glad han fikk straffen han fikk. Som kjent skal». Tematisk behandler diktet et offentlig spørsmål, men synsvinkelen er individuell, det som formidles, er dikter-jegets subjektive oppfatning av hva forbrytelsens straff skal innebære for gjerningsmannen. I essayet «Ikke solen, men en brann. Om politisk lyrikk» fra boken Vinternotater: essays refererer forfatter Henning Hagerup til den tyske filosofen Adorno, som argumenterer for at lyrikken er et samspill mellom det individuelle og det allmenne; det subjektivt forankrede diktet kaster lys over uerkjente fellesmenneskelige størrelser nettopp ved å betone sin egen subjektivitet (1998 s. 181). Dikter-jegets subjektive nærhet til det omtalte er i denne sammenheng individuelt, men også allmenngyldig ettersom terrorangrepene 22. juli er noe som angår alle norske borgere. Det faktum at dikter-jeget sier noe subjektivt om forbrytelsens straff, legitimerer også andre meninger om dommen, og dermed argumenterer diktet implisitt for at alle synspunkter bør ivaretas i forbindelse med domsavsigelsen. Gjerningsmannens navn og forbrytelsens karakter nevnes aldri eksplisitt i diktet. Løveid demonstrerer hvor skjellsettende hendelsene 22. juli er i nordmenns kollektive bevissthet ved å benytte to subtile synekdoker (benevnelse som erstatter del for helheten) for å kontekstualisere diktet. Ordene gallauniform og regjeringsskrivebordet er tilstrekkelig for å henvise til gjerningsmannen og terrorangrepene, og dermed innsnevrer Løveid diktets tolkningsrom og fester det til sin egen samtid. Når vi så kommer til straffens innhold, er diktets domsavsigelse imidlertid en annen enn Oslo tingretts: Istedenfor å stenges inne til evig tid skal gjerningsmannen ifølge diktet gjøre sine botsøvelser hos familien til ofrene. Han skal utføre oppgaven alene, uten bruk av stand-ins eller dobbeltgjengere. I Løveids penn blir diktet imidlertid en slik stand-in, og diktet gjør nettopp det poeten vil at gjerningsmannen skal gjøre; det legger en kurv med fortid og fremtid på ofrenes grav, tømmer oppvaskmaskinen til alle foreldrene og gjør sønner og døtres plikter. På den måten gjør diktet noe som gjerningsmannen aldri vil klare, nemlig å se ofrene og anerkjenne hvilke dyptgripende konsekvenser terrorhandlingene 22. juli fikk for de etterlatte.

Diktet har en relativt fri form og inkonsekvent versedeling. Allerede i første verselinje inntreffer linjeskiftet på en måte som gjør at det skapes en dirrende spenning og en usikkerhet om hva som skal komme. Denne formen for bevisst, men tilsynelatende tilfeldig versedeling er gjennomgående i diktet, og hver gang et linjeskift inntreffer, tar diktet en ny vending. Linjeinndelingen markerer en motivert pausering, og det skapes et rom for at språket og tanken gis en form for resonans i pausen som følger linjedelingen (Janss & Refsum 2005 s. 59). Diktets uforutsigbare form blir dermed en representasjon av hvordan tilfeldige hendelser kan skape store vendinger i et liv ‒ en allegori som peker på gjerningsmannens kommende livsskjebne, men også en tilbakeskuende refleksjon over hvordan en rekke sammenfallende hendelser og tilfeldigheter førte til at 77 mennesker mistet livet i terrorangrepene 22. juli. Akkurat som et dikt plutselig kan skifte retning, kan også et liv bli forandret for evig eller avsluttet på et øyeblikk.

Det er nettopp diktets avslutning den italienske filosofen Giorgio Agamben ønsker å løfte frem i artikkelen «The End of the Poem». Hovedpoenget i artikkelen er at det siste ordet i et dikt ikke representerer den samme muligheten eller vendingen vi finner i de tradisjonelle versebindingene, så hva skjer når et dikt plutselig stopper? Ifølge Agamben representerer diktets slutt noe abrupt og ufullendt. Han hevder at dikt aldri ender i fullstendig forståelse, men at det kollapser i stillhet i et endeløst fall (1999 s. 434). På slutten av diktet «Straff» skjer det en form for nullstilling og tilintetgjørelse i siste verselinje: «Derfor, og selv om han gjør alt dette, blir det stille.» Gjerningsmannen, og diktet, kan forsøke å gjennomføre botsøvelsene, men det hele vil være forgjeves fordi ingen kan forstå det uforståelige eller tilgi det utilgivelige. Løveid setter punktum, men diktets slutt representerer likevel noe midlertidig. 22. juli vil aldri glemmes eller forsvinne.

Norsk samtidspoesi har flere ganger blitt kritisert for å ikke være samfunnsengasjert og politisk nok. I essayet «Dikt som religionserstatning eller: Hva er galt med norsk samtidspoesi?» i Vinduet i 2007 anklager Bendik Wold norske poeter for å være feige, introverte og antidemokratiske og hevder at poesien har utspilt sin rolle i samfunnet fordi den har latt seg redusere til noe «opphøyd» som bare hentes frem i forbindelse med spesielle anledninger. At poesien har en spesiell funksjon i samfunnet, så vi tydelig like etter 22. juli da Nordahl Griegs dikt «Til Ungdommen» fikk en ny aktualitet (Andersen et al. 2012 s. 57). Kampdiktet «Til Ungdommen» ga trøst og håp, uttrykte en fellesskapsfølelse og manet til samhold i en situasjon som var preget av sjokk og vantro. Umiddelbart etter terrorangrepene trengte folk et dikt med sterke programerklæringer som de kunne samle seg bak. Etter hvert som tiden gikk og rettssaken ble berammet, oppsto det imidlertid også et behov for å reflektere og forstå. Resultatet var naturlig nok et skred av polemiske tekster om tilregnelighet, straffeutmåling og gjerningsmannens politiske tilhørighet.

«Straff» går inn på flere av disse stridstemaene, men på en annerledes og mer subtil måte enn avisartiklene og kronikkene i dette tidsrommet. Diktet er tydelig demokratisk i den forstand at dikter-jegets subjektive nærhet til det omtalte er en legitimering av ulike synspunkter om temaet som diktet adresserer. Løveid demoniserer aldri gjerningsmannen og kommer aldri med programerklæringer, og hun henfaller heller aldri til sentimentalitet når hun ser ofrene og de etterlatte. Ifølge Hagerup har «gode politiske dikt en tendens til å romme nyanseringer av posisjonene de inntar (de trenger ikke alltid være tilsiktet fra poetens side) i form av problematiseringer av et saksforhold, tvil, kritikk og antydninger om at tingene kan forholde seg annerledes enn det de blir fremstilt i diktet» (1998 s. 184). Det er nettopp disse nyansene og antydningene Løveid får frem når hun bevisst benytter synekdoker og motiverte versebindinger. Diktet er festet til sin samtid og en bestemt kontekst, men tolkningsrommet er likevel aldri helt lukket. Med diktet «Straff» viser Løveid at diktet som kunstform kan behandle komplekse samfunnsspørsmål i sin egen samtid på en nyansert og gripende måte.

Litteratur

Agamben, Giorgio. 1999. «The End of the Poem» i Jackson, Virginia & Yopie Prins. 2014. The Lyric Theory Reader: A Critical Anthology. Johns Hopkins University Press.

Andersen, Per Thomas, Gitte Mose, Thorstein Nordheim. 2012. Litterær analyse. En innføring. Pax forlag.

Hagerup, Henning. 1998. «Ikke solen, men en brann. Om politisk lyrikk» i Vinternotater: Essays. Tiden Forlag.

Janss, Christian & Christian Refsum. 2005. Lyrikkens liv: Innføring i diktlesning. Universitetsforlaget. 2. opplag

Løveid, Cecilie. 2013. «Straff» i Dikt 2001 – 2013. Kolon 2013. Side 343

Wold, Bendik. 2007. «Dikt som religionserstatning. Eller: Hva er galt med norsk samtidspoesi?» I Vinduet: [http://arkiv.vinduet.no/tekst.asp?id=477]