Usman Andreas Ahmad: "Til en Gran", romantikken, paradokset og fremmedgjøringen

Henrik Wergeland trenger neppe noen introduksjon. Som den kanskje mest prototypiske av romantiske diktere som Norge har produsert, er det nærmest en klisje å velge å skrive om akkurat ham. God kunst, skal vel imidlertid være «evig grønn», og jeg tror derfor det likevel kan være interessant å prøve å møte hans diktning med en innfallsvinkel fra et mer samtidig ståsted. Slik kan vi forsøke å slå fast hans diktnings, og lyrikkens som sådan, relevans i vår tid. Det betimelige spørsmål som i den forbindelse reiser seg er: er romantikken død? I dag er det kjensgjerninger at mennesket har besteget månen, underkuet naturen til sin egen forbrukende og kommersielle fordel, og dykket dypt inn i havets dunkle dyp. I en tid der oppdagelsen og kartleggingen av verden ser ut til å være fullendt, dens fantastiske naturfenomener vitenskapelig forklart gjennom empirisk forskning, kan det virke fånyttig å sysle med lyriske refleksjoner rundt naturen og dens «undre». Er vi blitt immune for lyrikkens fortryllende, magiske språk og universalromantikkens åndelige verdenssyn? Er den bare en rest etter en forgangen tid? Hva er poenget med lyrikk i dag? Hvorfor trenger vi lyrikk?

Naturen er gjenstand for debatt og observasjon i ymse sammenhenger også i dagens samfunn. For miljøentusiaster, henvises den til med moraliserende undertoner som offer for vår menneskelige overdådige grådighet og korporative forbrytelser. For vitenskapsmenn og fysikere, er den et studie- og observasjonsobjekt. Det hersker vel ingen tvil om at den moderne mann har oppnådd metoder for å utforske og bokstavelig talt, beskue naturen, som er uten historisk sidestykke. Synssansen er blitt utvidet med midler som teleskopet, mikroskopet, forstørrelsesglass, muligheten til å fryse tiden i bilder for all ettertids betraktning ,så de kan gjennomglos med alle sine minutile detaljer. Med disse utallige ressurser den moderne mann har til disposisjon i sitt møte med verden, skulle man tro det fulgte at han hadde ervervet den høyeste form for erkjennelse noensinne og en innsikt og viten i kosmos hemmeligheter som kunne misunnes av filosofer som Platon, mystikere som Johan Bohme og deres like. Spørsmålet forblir likevel: Har vi virkelig sett naturen?

Diktet «Til en gran» av Henrik Wergeland er en ode, eller et hyllingsdikt med karakteristiske romantiske trekk. Det består av ti strofer a syv verselinjer. Versemålet er jambisk og alternerer mellom tre og fire verseføtter. Diktet er i så måte tradisjonelt, med fast metrikk og rim. Diktet tematiserer dikotomien natur og kultur. Romantikkens velkjente idyllisering av naturen som det rene, uskyldige, Gudeskapte, og grenseløse, settes opp mot menneskeartens dekadente, besudlete og begrensede kultur. Kontrasten henspiller i diktet på hyllesten og apostroferingen av en enkel og forlatt gran som jamføres med menneskenes høytstående hellige byggverk. Sidestilt, skal imidlertid granen i sin alminnelighet vise seg å rage åndelig høyere enn disse forstenede, om enn kunstferdige «Taarn av steen». Naturen, forstås som en direkte veileder til den sanne virkelighet, det himmelske, den sanne kilde til alt, Gud.

Den stadige religiøse symbolikken og allusjonene er gjennomgående, og fungerer som en resonansbunn hele veien. Wergeland spiller, mest leker med et motsetningsforhold mellom den menneskelige konvensjonelle religiøsitet på den ene siden, og antyder dens stundom krampaktige forstilte formalitetspreg, versus naturens på sett og vis iboende og uanstrengte religiøsitet og inherente åndelighet. Menneskets eller samfunnets religiøse uttrykk, symbolisert i diktet ved alteret, presten og de mektige katedralene, (str. 9)fremstilles som noe affekterte forsøk på å nå frem til det guddommelige, «den Faldnes Midler» (str. 9) Det er menneskets forsøk på, med sin ypperste flid, å frembringe denne numinøse age som det guddommelige fremkaller. De syndefulle hendene, synes imidlertid ikke å lykkes like godt, poengterer diktet, idet den mangler nettopp denne «uskyldigheten», og dermed blir mer anstrengt og kunstig. Naturen behøver ingen mellomledd som står til hinder for den direkte kontakt med Gud når den «til Gud umiddelbar// tør tale»(str 9), ingen mellommann som må bane veien mot frelse. Skaperverket snarere gjennomsyres av en guddommelig kraft og granen, hevder han, er et helligere tempel enn menneskenes prangende byggverk, som Notre Dame, Westminsterhall osv.(str 1) Den gotiske arkitektoniske stil, er kun et avstumpet streben etter å etterlikne denne perfekte guddommelige skapning(jf. den platoniske ide) som granen representerer. Selv ikke det mest storslagne og majestetiske av menneskelig byggekunst kan måle seg med granen.

Dog døe du stolt, min Gran! Thi vid://Europas Kraft ei rækker did//at forme sligen Pyramid,// som være kan dit Bild (str. 3)  Granen er til forskjell fra mange mennesker i pakt med den guddommelige vilje og intensjon, og er således ambassadør og formidler for Gud på jorda.

I romantikkens verdensanskuelse er naturen åndens objektivering, og Guds kunstverk. Dikterens kunstverk, diktet, kan likeledes forstås som en imitasjon av nettopp den guddommelige skapelsesakten. Poesi, stammer nettopp fra det greske verbet «poiein», som betyr å gjøre, eller lage.
På samme måte som kunstverket er uttrykk for kunstnerens personlighet og vesen, er naturen en direkte inngang til å oppnå en forståelse av Gud. Verden og naturen er som en åpen bok som også må leses, og tolkes, noe Wergeland forklarer best selv, når han setter ord på universalromantikkens naturfilosofi i en enkel strofe:

Den har ei sjæl, som ikke tror,
  naturen er en aaben bog,
  at mossens blege klippeflor
  saa vel som rosen har sit sprog.

Det er svært fristende å trekke paralleller til den berømte persiske mystikeren Rumi (1207-1273), som uttrykker noe liknende.

In the garden
I see only your face
From trees and blossoms
I inhale only your fragrance.

Goethe, som var en av opphavsmennene til romantikken, skal ha vært inspirert av den persiske diktertradisjonen, noe som kommer til syne i navnet på en av diktsamlingene hans: Goethes Divan.

Lite verdsatt i den syndefulle menneskelige verden er granens skjebne, på lik linje med mange forgangne menneskelige tapre heltesjeler( str.4-5), å snart skulle bli kuttet, avhogget og brukt til menneskenyttige materielle formål. Dets fulle potensiale blir aldri fullbyrdet. Dikteren trøster likevel granen med anerkjennende rosninger bemerkninger som «mangtet Hjerte, der/Model for Himmeldomer er,/ukjent i Pjalter slaar». 

Gjemt mellom linjene, kan man kanskje også ane en kritikk mot menneskets utilitaristiske nyttefilosofi. Istedenfor å verdsette naturens åndelige aspekt, evner vi kun å se den materielle nytten vi kan hente ut av den. Det er imidlertid ikke en svakhet i granen selv, men en svakhet i menneskets oppfatnings- og erkjennelsesevne. Vi ser det ikke.

Legger vi romantikkens lære til grunn, er det derimot her dikterens prekære rolle kommer inn. Det er han som skal formå å fungere som det guddommelige og utenomjordiske talerør. Dikteren har som oppgave og guddommelig mandat å formidle det usette, det mystiske, eller for å sitere Wellhaven, «det uutsigelige».

Fra et historisk perspektiv, utgjorde romantikken et klart brudd med 1700-tallets rasjonalistiske og deistiske «urverk-modell». Denne anså verden som styrt av mekaniske naturlover som riktignok var igangsatt av Gud, «den første Motor/Beveger», men deretter overlatt til sin egen regelmessighet. Guds rolle var ifølge denne verdensanskuelsen betydelig marginalisert, intet mer enn et tilbaketrukket vesen.

 «Disenchantment» eller «avfortrylling» er et begrep som brukes av historikere for å beskrive det som skal ha vært konsekvensen av dette nøkterne synet på verden som utviklet seg i forbindelse med opplysningstiden på 1700-tallet. Dette nye kosmologiske perspektiv ble altså ledsaget av, slik jeg ser det, den ubeleilige bivirkningen «Disenchantment». Til tross for de mange vitenskapelige og teknologiske fremtrinn som kom i kjølvannet av denne rasjonalistiske tilnærmingen til verden, oppdagelsene av naturlover som gravitasjonskraften og Newtons fysiske lover, hadde den likevel kanskje dannet grobunn for en viss tørr alminnelighet og meningstomhet? Etter den taksonomiske impuls på 1700-tallet hadde lokket forskere rundt for å omfavne alle verdens hjørner for å måle opp, sette tall på og kvantifisere alt de maktet i naturen, og blottlegge fysikkens hemmeligheter, kunne muligens det meste virke overkommet og ingenting kunne lenger anspore. «Gud er død» skulle Nietche si senere på 1800-tallet. Mennesket var med andre blitt overlatt til seg selv i en åndsforlatt tilværelse.  Kynisme og positivisme skulle bli naturlige livsfilosofier som utartet seg videre. Kanskje kan det tenkes at denne fremmedgjøringen og alienasjonen som følge av utskiftelsen av forestillingen om verden som uttrykk for en langt mer dyptgripende hemmelighet  Den gode Vilje, og overnaturlig tilsyn som lagde et sjelelig terreng med riktig bakterieflora for en kynisk og desillusjonert opplevelse av livet, som igjen kanskje sådde grunnen for depresjon eller angst, som kan synes å ha blitt modernitetens allmenne epidemier.

Det er i så måte svært nærliggende å trekke inn Victor Slovskij og formalismens undringsbegrep. Skjønnlitteraturens egenart, og da kanskje særlig lyrikken, består nemlig ifølge formalismen i, at den bevirker en følelse av underliggjøring og desautomatisering. Det gjør den blant annet ved å fremstille vante fenomener på uvant vis. På denne måten, evner diktningen å formidle aspekter ved de dagligdagse fenomener, som ofte går oss hus forbi i hverdagens hete.  Automatikken og økonomien som preger hverdagen og hverdagsspråket bidrar til å svekke intensiteten i opplevelsen av omstendighetene. Lyrikken strekker opplevelsen ut i tid, og skjerper beskuelsen. Dikteren gjør altså leserne og omverdenen mer oppmerksomme på deres omgivelser, i deres tilværelse, og gjør dem slik en tjeneste, idet han hjelper dem ut av sin egen slakke uoppmerksomme og nærmest søvngjengeraktige tilværelse. På profetisk vis opplyser han den menige mann som er fortapt i skyggenes verden, som i en Platons huleliknelse. Etter romantikkens ideal er altså det dikteriske genis oppgave, den oppvakte som har opplevd et glimt av den skjulte virkelighet, å kommunisere dette gjennom sin lyriske virksomhet.

Formalismen vektlegger også det formelles evne til å vekke denne undringsprossesen og desautomatiseringen hos leseren. Rytmer og fast metrikk har en tendens til å bli automatisert, idet leseren belager seg på et forventet og kjent rytmisk mønster. Når rytmen derimot bryter med denne forventningen, vil dette skape en overraskende og dermed slående eller forbausende effekt. I «Til en gran» ser vi også dette abrupte med at den fjerde verselinjen, av en eller annen grunn har en bråere vending. Det har blitt hevdet at metrikken i diktet faktisk er en gammel salmestrofe som har vært brukt av både Peter Dass og Kingo, men som ikke hadde vært brukt i verdslig lyrikk før Wergeland. Dette er også et virkemiddel, som etablerer diktets paradoksale fremstilling, og det religiøse elementet. Oksymoronen er mye brukt som i et tedeums søde gru». Slike antitetiske formuleringer er nok et eksempel på oppsiktsvekken.  

Også enjambementet eller versebindingen kan bidra til å forsterke denne virkningen. Når meningen ikke fullbyrdes i verselinjen, men abrupt stopper i løse lufta, kan det oppleves som et slags hakk i lesningen, et kutt som fører til en viss suspens, og vi blir som lesere hengende. Dette kan virke desautomatiserende, og  fenger derfor vår oppmerksomhet. Vi tvinges ut av den automatiske søvnaktige forventingens forskjellsløshet, og må være mer på hugget.

Cleath Brooks framsatte teorien om paradokset som lyrikksjangerens særtrekk. Til forskjell fra semiotikkens hverdagsspråk, som i all hovedsak bygger på konvensjon og vane, er lyrikken et «oppdiktet» språk som åpner for videre refleksjon rundt virkeligheten. Der hverdagsspråket snarere dekker for virkeligheten, hevdes det, ettersom det setter sosialt konstruerte merkelapper på ting, som bare må aksepteres, er lyrikken det avdekkende språk. Lyrikken utfordrer doxa, de alment rådende oppfatninger, og vekker, slik formalismen påpeker, sinnet opp til en mer bevisstgjort opplevelse av verden. «Til en Gran» oppvurderer dette ved første øyekast alminnelige og stusselige treet, og omtaler det i hyperbolske høystemte toner, på en måte som kan virke fremmed. Alle anerkjenner disse byggverks prakt, eller en kjerterads skjønnhet, slikt imponerer folk flest. Likevel er det egentlig kanskje denne lille granen, som det riktignok finnes tusener av, kanskje verdt å stoppe opp for, og ta en nærmere titt på. Slik Hanna Bramnes treffende poengterer, er nettopp lyrikkens virkefelt, å belyse de bortgjemte, små skjebner, de individuelle følelser, i motsetning til prosaens beskjeftigelse med de store linjer på et mer upersonlig og dokumentarisk plan.

I en tid der effektivitet og hastighet har blitt de viktigste og mest karakteristiske trekkene ved vårt samfunn, er lyrikkens, og absolutt romantikkens, insistering på å inderliggjøre livsfølelsen kanskje ikke så dum. Det er nok ikke tilfeldig «mindfulness» og alternative «New Age»- former for spiritualitet blir mer og mer populært. Mange føler seg innesperret og lammede i en mekanisk og følelsesløs verden. Lyrikken kan dermed være med på å berike vår tilværelse, gjennom den fornødne tjenesten den gjør oss, når den vekker oss fra vår sløve søvngange, og hjelper oss å reflektere rundt våre liv. Den kan åpne øynene våre for det store i det lille, det utrolige og fantastiske i det hverdagslige, og det vakre og gode i det stygge og vanskelige

For igjen å sitere Rumi : "Close both eyes / to see with the other eye."
 

Referanser: Per Thomas Andersen.  Norsk Litteraturhistorie  , Universitetsforlaget, Oslo, 2003
                    P.T Anderson, G. Mose, T.Norheim (red.) Litterær analyse En innføring, Pax Forlag, Oslo, 2012

                    Mads B. Claudi Litteraturteori ,  Fagbokforlaget, Bergen 2013
                    Sejersted, Jørgen og Vassenden, Eirik ,  Lyrikk, en håndbok, Spartacus forlag, 2011
                    https://www.goodreads.com/quotes/tag/rumi-poetry
                    http://www.wergeland2008.no/wergelands-liv-og-verk/mangfoldige-wergeland/lyrikeren/enkelt-dikt/til-en-gran/