Karoline Braadland: "Ved Rundarne"
Diktet ”Ved Rundarne” er skrevet av forfatter og journalist
Aasmund Olavsson Vinje (1818–1870). Det ble trykt i diktsamlinga ”Ferdaminni
frå sumaren 1860” som regnes som hans litterære hovedverk. “Ferdaminni” er en
reisebok som beskriver reisen han gjorde til fots fra Eidsvoll til Trondheim i
forbindelse med kroningen av kong Karl 15. ”Ved Rundarne” ble godt kjent etter
at Edvard Grieg tonesatte det i 1870-årene, og diktet er også blitt koblet til
maleriet ”Vinternatt i Rondane” av Harald Sohlberg.
Diktets tittel viser til Vinjes egne hjemtrakter og høyfjellsområdet Rondane.
Diktets oppbygging
”Ved Rundarne” er et rytmisk og regelmessig dikt, bygd opp etter et fast mønster som andre dikt fra samme tidsperiode. Diktet har enderim og består av fire strofer med åtte verselinjer i hver strofe, også kalt en ottava rima-strofe (oktaven). Denne strofeformen har et jambisk pentameter og rimmønster: AbAbAbCC. Tilsvarende verselinjer i strofene har nøyaktig like mange stavelser. Hver strofe er todelt der de seks første versene forklarer temaet, mens kupletten eller de to siste versene gir en konklusjon (Sejersted og Vassenden 2011: 91).
”Ved Rundarne” er et rytmisk og regelmessig dikt, bygd opp etter et fast mønster som andre dikt fra samme tidsperiode. Diktet har enderim og består av fire strofer med åtte verselinjer i hver strofe, også kalt en ottava rima-strofe (oktaven). Denne strofeformen har et jambisk pentameter og rimmønster: AbAbAbCC. Tilsvarende verselinjer i strofene har nøyaktig like mange stavelser. Hver strofe er todelt der de seks første versene forklarer temaet, mens kupletten eller de to siste versene gir en konklusjon (Sejersted og Vassenden 2011: 91).
Språklige virkemidler
De språklige virkemidlene er viktige for å forstå diktets tema. Vinje bruker språket for å fremheve sterke minner og vise en sterk bevegelse i jegets sinn. Med språklige virkemidler fremhever han hvordan diktjeget får en intens opplevelse av å tenke tilbake på ungdommen, og det er mange ord og uttrykk som viser til hans yngre dager: ”Barnemaal”, ”Ungdomsminni” og ”som fyrr eg gløymde”. I diktet finner man også en dominerende metaforikk for lys og mørke, som er mer allegorisk enn realistisk: “Og det, som beit og skar meg, so det saarat,/det gjerer sjølve Skuggen mindre svart”.
I likhet med Ivar Aasen har Vinje valgt å skrive på landsmål, noe som gir diktet et mer autentisk og lokalt preg, nesten som for å hedre hans hjembygd og lokale talemål. Diktet ble skrevet i en tid der nasjonsbygging stod sentralt, og målformen Vinje skriver på er en viktig markering av det nasjonale. Det er sannsynlig at diktjeget er Vinje selv, og at han beskriver egne reiseopplevelser på vei til Trondheim. Han har selv opplevd å komme til Rondane i voksen alder, et sted som minner mye om hjemstedet hans.
De språklige virkemidlene er viktige for å forstå diktets tema. Vinje bruker språket for å fremheve sterke minner og vise en sterk bevegelse i jegets sinn. Med språklige virkemidler fremhever han hvordan diktjeget får en intens opplevelse av å tenke tilbake på ungdommen, og det er mange ord og uttrykk som viser til hans yngre dager: ”Barnemaal”, ”Ungdomsminni” og ”som fyrr eg gløymde”. I diktet finner man også en dominerende metaforikk for lys og mørke, som er mer allegorisk enn realistisk: “Og det, som beit og skar meg, so det saarat,/det gjerer sjølve Skuggen mindre svart”.
I likhet med Ivar Aasen har Vinje valgt å skrive på landsmål, noe som gir diktet et mer autentisk og lokalt preg, nesten som for å hedre hans hjembygd og lokale talemål. Diktet ble skrevet i en tid der nasjonsbygging stod sentralt, og målformen Vinje skriver på er en viktig markering av det nasjonale. Det er sannsynlig at diktjeget er Vinje selv, og at han beskriver egne reiseopplevelser på vei til Trondheim. Han har selv opplevd å komme til Rondane i voksen alder, et sted som minner mye om hjemstedet hans.
Mennesket og naturen
På diktjegets reise i Rondane spiller naturen en sentral rolle, og diktet inneholder flere beskrivelser om inntrykket naturen gjør på ham. Tanken om at det finnes en enhet mellom menneske og natur, er et typisk trekk ved romantikkens diktning. Diktjeget ser både daler og snødekte fjell, og føler vinden i panna. Naturen ligner på den han så i ungdommen: ”og Gullet ligg paa Snjo, som fyrr det laag.” Vandringsmotivet og landskapet jeget beveger seg i, som Vinje ser igjen og kommenterer, representerer erfaringene han har gjort. Naturerfaringene utløser jegets selvrefleksjon, og naturen markerer jegets egne erfaringer og eget liv. Utsikten mot fjellene er primært innsikt for diktjeget. Synshandlingen blir introspektiv og eksistensiell.
På diktjegets reise i Rondane spiller naturen en sentral rolle, og diktet inneholder flere beskrivelser om inntrykket naturen gjør på ham. Tanken om at det finnes en enhet mellom menneske og natur, er et typisk trekk ved romantikkens diktning. Diktjeget ser både daler og snødekte fjell, og føler vinden i panna. Naturen ligner på den han så i ungdommen: ”og Gullet ligg paa Snjo, som fyrr det laag.” Vandringsmotivet og landskapet jeget beveger seg i, som Vinje ser igjen og kommenterer, representerer erfaringene han har gjort. Naturerfaringene utløser jegets selvrefleksjon, og naturen markerer jegets egne erfaringer og eget liv. Utsikten mot fjellene er primært innsikt for diktjeget. Synshandlingen blir introspektiv og eksistensiell.
Forsoning og erkjennelse
Selv om diktet ved første øyekast kan virke som om det handler om fjell og daler, så har dette diktets innhold heller en dypere mening og tematikk om tid, alderdom, erindring, forgjengelighet, forsoning og erkjennelse. Diktjeget ser og gjenopplever den kjente naturen fra ungdommen, noe som vekker og utløser ungdomsminner: ”Med Ungdomsminni er den Tala blandad:/Det strøymer paa meg, so eg knapt kan anda.”
Synet av fjellene gir den aldrende trøst, og det aldrende diktjeget trøstes og forsones av erindringen av barndommen og minnene som strømmer på. Naturen og fjellene står der fortsatt akkurat slik som før, mens han selv reflekterer over at han har blitt eldre og forsoner seg med det: ”Forsonad´ koma atter gamle Tankar:/ det sama Hjarta er, som eldre bankar.” Erindringene gjør at det aldrende diktjeget må konfrontere egen ungdom, som først gir gjenkjennelsesglede og deretter går over i erkjennelse av forskjellen mellom ulike aldre: ungdom og alderdom. Alt i diktet er knyttet til erindringen, og diktjeget ser verden annerledes enn før: ”Dagsens Ljos meg synest meire bjart” og ”sjølv det gjer' harde Fjøllet mindre hardt”.
Mot slutten av diktet er temaene forsoning og død. I diktets tid går det mot kveld i siste strofe, på samme måte som det går mot livets slutt for vandringsmannen. I sluttversene pekes det på en harmoniserende død gjennom erindringene: ”Og inn i siste Svevn meg eigong huggar/Dei Gamle Minni og dei gamle Skuggar”
Selv om diktet ved første øyekast kan virke som om det handler om fjell og daler, så har dette diktets innhold heller en dypere mening og tematikk om tid, alderdom, erindring, forgjengelighet, forsoning og erkjennelse. Diktjeget ser og gjenopplever den kjente naturen fra ungdommen, noe som vekker og utløser ungdomsminner: ”Med Ungdomsminni er den Tala blandad:/Det strøymer paa meg, so eg knapt kan anda.”
Synet av fjellene gir den aldrende trøst, og det aldrende diktjeget trøstes og forsones av erindringen av barndommen og minnene som strømmer på. Naturen og fjellene står der fortsatt akkurat slik som før, mens han selv reflekterer over at han har blitt eldre og forsoner seg med det: ”Forsonad´ koma atter gamle Tankar:/ det sama Hjarta er, som eldre bankar.” Erindringene gjør at det aldrende diktjeget må konfrontere egen ungdom, som først gir gjenkjennelsesglede og deretter går over i erkjennelse av forskjellen mellom ulike aldre: ungdom og alderdom. Alt i diktet er knyttet til erindringen, og diktjeget ser verden annerledes enn før: ”Dagsens Ljos meg synest meire bjart” og ”sjølv det gjer' harde Fjøllet mindre hardt”.
Mot slutten av diktet er temaene forsoning og død. I diktets tid går det mot kveld i siste strofe, på samme måte som det går mot livets slutt for vandringsmannen. I sluttversene pekes det på en harmoniserende død gjennom erindringene: ”Og inn i siste Svevn meg eigong huggar/Dei Gamle Minni og dei gamle Skuggar”
Sejersted, Jørgen og Eirik Vassenden: Lyrikkhåndboken: 101 dikt og tolkninger. Oslo.
Spartacus 2007. Ny utg.: Lyrikk - en håndbok, 2011
Kommentarer
Legg inn en kommentar