Lyrikk og lyrikkteori

Poesiens bevegelse mot en digital tilstedeværelse er et faktum. I boken Ny nordisk. Lyrik i det 21.århundrede (2016), tar Louise Mønster opp flere temaer knyttet til den gradvise overgangen fra tradisjonell til digital poesi. Vi lever våre liv uadskillelige fra teknologien, og bokformatet glir sakte over fra noe konkret til et digitalt format, eller som Mønster selv sier: «bogen er ikke længere lyrikkens endegyldige medium.» (2016: 16). Dette ser vi blant annet ved at dikt og diktsamlinger begynner å bli utgitt i digitalt format, som Peter Poulsens diktsamling Rulleteksterne , som utkom som den første danske diktsamlingen i e-bokform i 2010. Denne utviklingen ser vi også i stor grad i norsk lyrikk – det interessante er hvilke konsekvenser denne utviklingen kan ha for norsk lyrikk i framtiden. Mønster skiller mellom to former for nettpoesi; dikt delt på internett og dikt som har en mer multimodal form, hvor teksten interagerer med andre modaliteter i mediet det blir publisert i,

 «Min sjel er et usynlig orkester; jeg vet ikke hvilke instrumenter det er som lyder i meg, hvilke fioliner og harper, hvilke pauker og trommer. Jeg kjenner meg selv bare som symfoni». Slik lyder den 15. passasjen i Fernando Pessoas Uroens bok . «I dag / mens jeg satt på bussen / på vei til jobb / skjedde det igjen / jeg ble grepet av / den følelsen av absolutt isolasjon / at jeg er helt, helt, helt / alene / jeg vet at det fins andre mennesker […]». Slik åpner Nils-Øivind Haagensen diktet på side 47 i sin nylig utgitte diktsamling, STOR .  Jeg vil ta utgangspunkt i noen utvalgte dikt for å kunne danne en helhetlig forståelse av dikterjeget i samlingen, da selve samlingen kan leses som et jegs helhetlige nedskrivning, og ikke bare som enkeltstående dikt. I diktet over inntreffer realiseringen av egen eksistensiell egosentrisitet dikterjeget. Som fanget i et Munch-maleri kan vi se for oss at det plutselige innfallet bringer med seg en åpenbaring av egen menneskelige isolasjon