Lyrikk og lyrikkteori

Det vesle mennesket i den store verda er ein mykje brukt trope i lyrikken. I diktsamlinga og når det blir lyst blir det helt fantastisk av Kristin Berget kjem dette til uttrykk på fleire plan. Mennesket verker lite og makteslaust i møtet med den dominerande og mektige naturen. Naturframstillinga er i stor grad knytt til det økokritiske, men interessant nok har dikta òg ein religiøs undertone. Korleis vert dei økokritiske og religiøse aspekta knytt saman?             Det religiøse aspektet er jamt over til stade gjennom heile samlinga, både gjennom eksplisitt ordbruk, symbolbruk og gjennom konnotasjonar. Ord som Gud, treeinigheit og davidsstjerne har tydelege bibelske referansar, og let seg naudig verte tolka annleis. Konnotativt ligg det derimot gjerne ein bibelsk referanse der det òg er snakk om naturutfordringar som fylgje av klimakrisa. Naturfenomen står sentralt i dikta, til dømes er hav og ørken to kontrastive element som speler viktige roller. I eit økokritisk perspektiv vil

Hva gjør en tekst til et dikt? I Stanley Fish’ artikkel fra 1980, «How to Recognize a Poem When You See One», hevder den amerikanske professoren at dikt skapes i kollektive tolkningsfellesskap, men han snubler i eget fiskesnøre når han konstruerer et eksperiment for å legitimere denne påstanden. Artikkelens omdreiningspunkt er en lengre anekdote om hvordan en gruppe studenter i engelsk religiøs 1700-tallspoesi blir fortalt at en liste med navn er et dikt. Navnelisten (som stammer fra en annen undervisningsøkt i emnet stilistikk og består av navnene på fire lingvister og en kritiker) ser slik ut: Jacobs-Rosenbaum Levin Thorne Hayes Ohman (?) Fish sine poesistudenter begynner å plukke «diktet» fra hverandre. Det første de legger merke til, er diktets form, som minner dem om et kors eller et alter. Videre forsøker studentene å komme frem til diktets betydningstetthet ved å ta for seg de ulike navnene og de religiøse assosiasjonene disse vekker. Fish skriver at det

Diktet «Straff» av Cecilie Løveid er noe av det mest nyanserte og presise som er skrevet om etterspillet etter terrorangrepene 22. juli, uansett sjanger. Cecilie Løveid er en allsidig poet og dramatiker. Diktet «Straff» som sto på trykk i Aftenposten 8. april 2013, griper rett inn i den offentlige debatten som dominerte norske aviser i tiden etter terrorangrepene 22. juli. Det rettslige etterspillet og debatten som fulgte, handlet om tilregnelighet, hva slags straff gjerningsmannen skulle få, og hvordan denne straffen burde utøves for å både ivareta hensynet til de pårørende og den allmenne rettsfølelsen. Tusenvis av kronikker, kommentarer og nyhetssaker behandlet disse spørsmålene, men ingen gjorde det på samme måte som Løveids dikt. «Straff» åpner med verselinjen «Jeg er glad han fikk straffen han fikk. Som kjent skal». Tematisk behandler diktet et offentlig spørsmål, men synsvinkelen er individuell, det som formidles, er dikter-jegets subjektive oppfatning av hva forbryte

I Øyvind Rimbereids dikt ˮMaskinen. Til et fotografi av Espen Tveitˮ åpner diktjeget med å spørre ˮHva er dette? / Den første eller den siste? I hvert fall er det Lunar Module Eagle.ˮ (Rimbereid 2015, 33). Med spørsmålene retter diktjeget oppmerksomheten mot et fotografi som i den aktuelle utgaven er trykket sammen med diktet. [1] Fotografiet er som undertittelen på diktet forteller, tatt av fotografen Espen Tveit. Det er ingen bildetekst til fotografiet som forteller hvor og når bildet er tatt, eller hva fotografiet avbilder. Objektet som er avbildet minner om en postindustriell skulptur. De to innledende spørsmålene i diktet følges opp med påstanden om hva fotografiet viser: ˮI hvert fall er det Lunar Module Eagle.ˮ ˮLunar Module Eagleˮ var én av modellene for månelandingsfartøyer i det amerikanske Apollo-programmet. Diktet demonstrerer lyrikkens evne til å forvandle. Skulpturen er i diktet forvandlet til et månelandingsfartøy som er kommet på besøk: ˮBare denne gang landet / hos