Hans Kristian: Om Rimbereids "Maskinen. Til et fotografi av Espen Tveit"

I Øyvind Rimbereids dikt ˮMaskinen. Til et fotografi av Espen Tveitˮ åpner diktjeget med å spørre ˮHva er dette? / Den første eller den siste? I hvert fall er det Lunar Module Eagle.ˮ (Rimbereid 2015, 33). Med spørsmålene retter diktjeget oppmerksomheten mot et fotografi som i den aktuelle utgaven er trykket sammen med diktet.[1] Fotografiet er som undertittelen på diktet forteller, tatt av fotografen Espen Tveit. Det er ingen bildetekst til fotografiet som forteller hvor og når bildet er tatt, eller hva fotografiet avbilder. Objektet som er avbildet minner om en postindustriell skulptur. De to innledende spørsmålene i diktet følges opp med påstanden om hva fotografiet viser: ˮI hvert fall er det Lunar Module Eagle.ˮ ˮLunar Module Eagleˮ var én av modellene for månelandingsfartøyer i det amerikanske Apollo-programmet. Diktet demonstrerer lyrikkens evne til å forvandle. Skulpturen er i diktet forvandlet til et månelandingsfartøy som er kommet på besøk: ˮBare denne gang landet / hos oss, i juni-lyset. / Som en siste gjenkomst?ˮ Det deiktiske ordet ˮdetteˮ skaper først en relasjon til skulpturen, som i diktet blir referert til som ˮmaskinenˮ. Den poetiske oppmerksomheten i begynnelsen av diktet gjør med andre ord fotografiet transparent. Men pronomenet er også rettet mot fotografiet, da spørsmålet ˮHva er dette?ˮ aktualiserer den fotografiske representasjonen. Med en omskriving av René Magrittes ˮCeci n’est pas une pipeˮ kan vi si at dette ikke er Lunar Module Eagle. Det er selvsagt et fotografi av det diktjeget skaper om til Lunar Module Eagle.

Senere i diktet innskrives en slik poetisk oppmerksomhet, den som er rettet mot den fotografiske representasjonen: ˮEt støpsel / dinglende i sommerbrisen. / Men heller ikke kameraet / som ser dette, / er hva det en gang var. / Det har fått metallspon / i øyet / og alt det ser, ser det med striper og linjer, / som risset og bearbeidet / av et grovt sandpapir.ˮ Fotografiet framstiller noe på sin måte, det er en mediebetinget representasjon. Kameraet er ikke hva det en gang var, heter det i diktet. Det er som om diktjeget kommenterer den historiske resepsjonen av fotografimediet. En gang framsto fotografi som et medium som uten et menneskelig subjekts innblanding kunne avbilde virkeligheten. Det var en mekanisk avbildning og derfor oppfattet som en sann avbildning. I dag har fotografiet for lengst mistet sin uskyld. Vi anerkjenner fotografens subjektive rolle i framstillingen av verden og fotografiet som en reproduksjon som kan vise virkeligheten slik vi vil, manipulert ˮrisset og bearbeidetˮ, som diktet sier. I diktet er fotografiapparatet besjelet. Det kan se, og det har fått noe på øyet som gjør at det ser annerledes. Diktet er en refleksjon over det aktuelle fotografiet som representasjon, men det er også en refleksjon om forholdet mellom å se og å fotografere. Teknologien, metallstøvet, påvirker persepsjonen og endrer den, sier diktjeget. Et tredje oppmerksomhetsnivå framkommer også i diktet, og da en oppmerksomhet som er rettet mot fotografiteknologien. ˮForsøker kameraet å skrive noe?ˮ, spør diktjeget, før det med en simile spørrende setter det på linje med torturmaskinen i Franz Kafkas fortelling ˮI straffekolonienˮ (1919): ˮLiksom med en kafkagriffel? / Apparatet som i straffekolonien skrev sannheten / med vold inn i menneskeryggen.ˮ I Kafkas fortelling har en soldat gjort seg skyldig i å sove på vakt. Han skal derfor, uvidente om sin dom, legges under en maskin som skriver hans forbrytelse inn i huden med elektroniske nåler. Fangen i Kafkas fortelling kjenner ikke sin dom. Jeget i Rimbereids dikt vet ikke hva fotografiet ˮskriverˮ. Å fotografere, som betyr å tegne med lys, er ifølge diktet å ˮskriveˮ en versjon av sannheten, ˮSkrive for at noe / skal bli stående / og for at et øye en gang kan / forstå?ˮ. Espen Tveits fotografiprosjekter handler nettopp om å grave fram og bevare. Hans prosjekter er fotografiarkeologiske. Han dokumenterer bygg og gjenstander før de forsvinner. Det er det samme Rimbereid gjør. Han graver fram historien om maskinen, skriver for å bevare, og for å spørre for framtiden. ˮHalvt drøm, halvt gravsteinˮ, som det heter i diktet som en henvisning til noe halvt utopisk og halvt dystopisk, halvt framtid og halvt fortid. Det er her Espen Tveits fotografi og Øyvind Rimbereids dikt møtes, i det nået som oppstår i spørsmålet ˮHva er dette?ˮ Spørsmålet aktualiserer et diktjeg som her og nå ser og spør. Dette er diktets nå.

ˮJeg er her nuˮ, skriver Poul Borum som en sammenfatning av et dikts grunnoppfattelse og som den intense tilstedeværelsen i øyeblikket som et dikt kan formidle (her fra Selboe 2000). I Theory of the Lyric (2016) nevner Jonathan Culler nærværet av et nå, en nå-intensitet, som et kjennetegn på lyrikk: ”A distinctive feature of lyric seems to be this attempt to create the impression of something happening now, in the present time of discourse.” (Ibid., 37) Lyrikk er en hendelse som framstår som om den finner sted i øyeblikket, i leserens samtid. Diktets nå er leserens nå. Fotografiets nå er på en gang objektets da og leserens nå. Fotografiet viser fortiden nærværende i nået. Rimbereids dikt reflekterer en oppmerksomhet mot fotografiet som på en gang er transparent og mediebevisst. Det finner sted en refleksjon om objektet som er avbildet, men også en refleksjon om fotografiet og hva det gjør. Derigjennom løftes det i diktet også fram en refleksjon om hva lyrikk og fotografi gjør, hver for seg og sammen.

---

[1] Rimbereids dikt ˮMaskinen. Til et fotografi av Espen Tveitˮ er trykket i Samtiden nr. 1, 2015 (s. 32–35).