Fredrik Bjerknes: "Å fiske etter poesi"

Hva gjør en tekst til et dikt? I Stanley Fish’ artikkel fra 1980, «How to Recognize a Poem When You See One», hevder den amerikanske professoren at dikt skapes i kollektive tolkningsfellesskap, men han snubler i eget fiskesnøre når han konstruerer et eksperiment for å legitimere denne påstanden.

Artikkelens omdreiningspunkt er en lengre anekdote om hvordan en gruppe studenter i engelsk religiøs 1700-tallspoesi blir fortalt at en liste med navn er et dikt. Navnelisten (som stammer fra en annen undervisningsøkt i emnet stilistikk og består av navnene på fire lingvister og en kritiker) ser slik ut:

Jacobs-Rosenbaum

Levin

Thorne

Hayes

Ohman (?)

Fish sine poesistudenter begynner å plukke «diktet» fra hverandre. Det første de legger merke til, er diktets form, som minner dem om et kors eller et alter. Videre forsøker studentene å komme frem til diktets betydningstetthet ved å ta for seg de ulike navnene og de religiøse assosiasjonene disse vekker. Fish skriver at det virker som om studentene følger en oppskrift for å komme frem til diktets mening. Ifølge Fish er det å forsøke å definere hva et dikt er, det samme som å instruere leseren om hva han eller hun skal se etter i diktet. Hvis vi tar utgangspunkt i de sjangerkonvensjonene Christian Janss og Christian Refsum skisserer for lyrikk i boken Lyrikkens liv, oppfyller faktisk Fish sitt «dikt» flere av dem. Navnelisten er visuell, ettersom ordene er ordnet i en korslignende form, det er betydningstett fordi ordene i seg selv ikke er gjenkjennbare som moderne dagligdagse navn med åpenbare referanser, og det er kort. Det er sannsynligvis et lignende resonnement som ligger bak når studentene konkluderer med at navnelisten er et religiøst dikt. «Diktet» har imidlertid ingen musikalitet, og det finnes ingen lyrisk utsigelse i form av et implisitt eller eksplisitt dikter-jeg. For hvem snakker i dette «diktet»? Ifølge Janss og Refsum er lyrikksjangerens eldste og kanskje viktigste konvensjoner det lyriske jegets nærhet til det omtalte, og musikalitet (2005 s. 28). Fish’ dikt har ingen av delene, men nettopp fraværet av disse to trekkene blir diktets mest pregnante trekk. For alt ved diktet, også det fraværende, er signifikant, hevder Fish. På bakgrunn av dette resonnementet utleder han artikkelens hovedpåstand: «Interpretation is not the art of construing, but the art of constructing. Interpreters do not decode poems, they make them» (Fish 1987 s. 80). Å lese dikt oppskriftsmessig er ifølge Fish ikke å oppfatte eller skjelne hva som finnes i diktet, men å konstruere hva man tror finnes der. Diktlesning blir dermed ikke tolkningsarbeid, men konstruksjonsarbeid.

Fish’ eksperiment er interessant, men gjennomføringen og måten han forsvarer metodebruken på, er problematisk. Han hevder at han har gjort dette dikteksperimentet en rekke ganger ved ti ulike universiteter forskjellige steder i verden, og at resultatet alltid er det samme: Studentene skaper et religiøst ambiguøst dikt ut av navnelisten hver gang. Videre hevder Fish at navnenes særegenhet er irrelevant fordi studentene vil finne guddommelig gjenklang i alle mulige navn så lenge de er overbevist om at de står overfor et religiøst dikt. Han «beviser» dette ved å erstatte navene i listen med andre navn, men problemet er at også disse navnene har bibelske konnotasjoner, og dermed beviser utskiftningen ingen verdens ting. Fish instruerer dessuten studentene om å se og tolke teksten som et religiøst dikt, og dermed kontaminerer han eksperimentet ved å selv å ta aktivt del i det. En klasseromssituasjon er dessuten en problematisk forskningsarena ettersom gruppedynamikk og det sosiale hierarkiet blant studentene sannsynligvis vil fortrenge alternative lesninger og kontrære tolkningsmønstre. Hvordan kan Fish vite at det ikke finnes studenter i klassen som avfeier at teksten i det hele tatt er et dikt, når han kun baserer seg på håndsopprekning og oppmuntrer selv de mest usannsynlige tolkninger? Siden metoden har så mange åpenbare mangler, er det fristende å anta at Fish bare bruker eksperimentet som et retorisk stillas for artikkelens mest oppsiktsvekkende påstand: «All objects are made not found» (Fish 1987 s. 82). Ifølge Fish skapes mening først når en tekst leses og brukes. Han argumenterer for at både et dikt og en navneliste er sosiale konstruksjoner og at forskjellen mellom dem kun består i «(…) the different interpretive operations we perform and not of something inherent in one or the other» (Fish 1987 s. 82). Det er med andre ord tolkningsverktøyet vi appliserer, som avgjør hva en tekst er eller ikke er, og ikke teksten i seg selv. En konsekvens av et slikt argument er at alle tekster kan være dikt så lenge vi har diktlesebrillene på, men er det virkelig slik? Hva er det som egentlig overbeviser studentene om at de har å gjøre med et religiøst dikt fra 1700-tallet? Er det at de tilhører et felles tolkningsfellesskap med de samme diktlesebrillene, er det egenskaper ved selve teksten, eller er det Fish’ instruksjoner og oppmuntringer som gjør at de tolker teksten som et dikt? Ifølge Fish er det studentenes kollektive kunnskap om diktsjangeren som de har tilegnet seg gjennom å sosialisere seg inn i et institusjonelt fellesskap, som gjør at de sammen leser navnelisten som et dikt. Han hevder at autonome lesere og autonome tekster ikke finnes, og at selvet også er en sosial konstruksjon, noe som igjen, ifølge Fish, gjør skillet mellom det subjektive og det objektive upresist og uinteressant: «My students could do what they did, and do so in unison, because as members of a literary community they knew what a poem was (their knowledge was public), and that knowledge led them to look in such a way as to populate the landscape with what they knew to be poems» (Fish 1987 s. 83). Spørsmålet er imidlertid om studentene ville tolket teksten annerledes om de kjente igjen navene fra før. Er det sannsynlig at alternative lesninger ville oppstått hvis studenter fra det nevnte kurset i stilistikk hadde vært til stede i klasserommet? Det er trolig kombinasjonen av ukjente navn, mangelen på referanser og Fish sine instruksjoner som gjør at studentene tror de står overfor et religiøst dikt. Den sosiale situasjonen legger selvsagt til rette for en poetisk tolkning, men tekstens ambiguøse særtrekk og Fish’ autoritet som professor spiller også trolig en viktig rolle. Når Fish oppmuntrer til analyse, går han samtidig god for tekstens gyldighet som dikt. Situasjonen minner om når en poet proklamerer et dikt – hvem i publikum tør egentlig betvile at teksten er et dikt, hvis poeten insisterer på at det er det? Fish’ har rett i at kulturelle og sosiale faktorer gir tekster mening og dermed også konstruerer virkelighetsforståelser, men han ignorerer den spesifikke tekstens ambiguøse særtrekk og skriver samtidig sin egen rolle helt ut av ligningen.

Hvis det er slik Fish hevder, at både dikt, navnelister, universitetsoppgaver og i ytterste konsekvens selvet, er sosiale konstruksjoner, må også hans artikkel og teori være det. For Fish er det bare resonnementer som støtter hans strenge sosialkonstruktivistiske syn, som betyr noe. Argumenter som handler om tekstens materialitet og formspesifikke egenskaper, blir avfeid, og betydningen av poetens forfatterfunksjon blir ignorert. Når Fish på toppen av det hele konstruerer et sosialt eksperiment med store metodiske svakheter for å vise at han har rett, får det hele en eim av råtten fisk.

Litteratur

Fish, Stanley. 1987. «How to Recognize a Poem When You See One», i (Red) Prins, Yoopie & Jackson. The Lyric Theory Reader: A Critical Antology. s. 77–85. Johns Hopkins University Press

Janss, Christian & Christian Refsum. 2005. Lyrikkens liv: Innføring i diktlesning. Universitetsforlaget. 2. opplag