Theodor Tinius Tronerud: Instagram – et springbrett til en verden av digital poesi

Poesiens bevegelse mot en digital tilstedeværelse er et faktum. I boken Ny nordisk. Lyrik i det 21.århundrede (2016), tar Louise Mønster opp flere temaer knyttet til den gradvise overgangen fra tradisjonell til digital poesi. Vi lever våre liv uadskillelige fra teknologien, og bokformatet glir sakte over fra noe konkret til et digitalt format, eller som Mønster selv sier: «bogen er ikke længere lyrikkens endegyldige medium.» (2016: 16). Dette ser vi blant annet ved at dikt og diktsamlinger begynner å bli utgitt i digitalt format, som Peter Poulsens diktsamling Rulleteksterne, som utkom som den første danske diktsamlingen i e-bokform i 2010. Denne utviklingen ser vi også i stor grad i norsk lyrikk – det interessante er hvilke konsekvenser denne utviklingen kan ha for norsk lyrikk i framtiden.

Mønster skiller mellom to former for nettpoesi; dikt delt på internett og dikt som har en mer multimodal form, hvor teksten interagerer med andre modaliteter i mediet det blir publisert i, for eksempel at teksten endrer form, størrelse eller farge ved tastetrykk, gjerne kombinert med musikk, bilder eller andre illustrasjoner. Enkelt forklart kan man si at dikt delt på internett også kan publiseres i bokformat, mens den andre kategorien bare kan eksistere på nett. I sin artikkel om digital poesi fra 2013 trekker Hans Kristian Rustad frem et sitat fra en artikkel skrevet av Alice Bell. Hun definerer digital litteratur slik: “written for and read on a computer screen [and] that pursues its verbal, discursive and/or conceptual complexity through the digital medium, and would lose something of its aesthetic and semiotic function if it were removed from that medium” (Bell et al. 2010).

Dette tas også opp hos Mønster når hun nevner at det multimodale kommer frem som et sterkt element i samtidspoesien. Her i Norge har vi imidlertid sett mest av den andre formen som Mønster omtaler, og da i form av dikt delt som bilder på sosiale medier. I fronten av denne bølgen står eier av instagramkontoen @renpoesi, styrt av Ellen Wisløff. Nærmere 100 000 følger hennes konto, hvor hun legger ut bilder av både moderne poesi og klassiske dikt. Selv om bildedelingsappen Instagram tillater deling av video og bilder, så er det interaktive elementet fraværende, sett bort fra at man kan kommentere og «like» innleggene. Skal vi benytte oss av Bell sin definisjon så vil ikke poesien delt på Ren poesi kunne regnes som digital litteratur, eller herunder digital poesi, ettersom det ikke ville miste sin semiotiske funksjon om det ble tatt vekk fra sin plattform. Noe vi tydelig ser, ettersom Wisløff har utgitt flere diktantologier i senere tid, bestående av dikt som hun tidligere har delt på Ren poesi.

Skulle man tro det Mønster påpeker om en ny form for poesi, som tar i bruk Internetts muligheter for multimodalitet, så skulle vi ha sett at de tradisjonelle diktene endret form når de entret den digitale plattformen. Om vi tar Ren poesi som eksempel, ser vi derimot det motsatte – nemlig at diktene publiserer som diktantologier i bokformat, altså en tradisjonell tilnærming til poesien. Vi kan allikevel si oss enige i at diktene til Ren poesi er dikt delt på internett, men spørsmålet er om det tar i bruk Internetts muligheter.

Adalaide Morris skriver i“New media poetics: As We May Think/How to Write” at teknologien ikke bare utvider vår kapasitet, men også endrer måten vi tar til oss kunnskap på, forstår vår egen subjektivitet, og kommuniserer med andre mennesker på. Hun påpeker også at «New media poems are not often lineated or rhymed, do not neccessarily maintain stable or consistent configurations, and seem by nature to bend – if not break – the founding constraints of the lyric as violently as hypermedia, computer games [...]».

Adalaide sier altså at ny-media dikt ikke følger den klassiske tradisjonen, men utfordrer, om ikke knuser, det tradisjonelle rammeverket. Samtidig utfordrer den teknologiske formen oss på andre måter. Wisløff knuser intet rammeverk. Hun har funnet en plattform hvor hun kan dele dikt, både moderne og klassiske, og nå ut til et nytt og bredere publikum. Det kan også tenkes at dette er et publikum som først har fått øynene opp for lyrikk etter at de entret sosiale medier, og ikke leste diktsamlinger i bokform tidligere. Den multimodale digitale poesien som gjorde seg så fremtredende fra starten av 90-tallet, har falt i skyggen av sosiale medier og delingen av dikt gjennom disse kanalene. Den amerikanske poeten og litteraturkritikeren Dana Gioia støtter opp om dette når hun sier at poesien har gått bort fra bøker, tidsskrifter, universiteteter, men nå kommer til uttrykk i former som kan sprees gjennom massemediene. Eller som Rustad påpeker: «Den digitale litteraturs form og funktionalitet er tæt knyttet til de teknologier, som betinger dens fremtrædelse». Om man skal dele dikt på Instagram så må man følge brukersnittet til appen, som vil si at man må laste opp bilder av dikt i en gitt kvadratisk form. Dette vil da si at man må ta hensyn til formen på diktet. Et eksempel på dette kan være at man ikke kan publisere dikt med mange strofer, da det vil bli uleselig på grunn av størrelsen på skriften.

Charles Beinstein antydet at «Poetics is the continuation of poetry by other means» (1992: 160). Vi beveger oss bort fra det tradisjonelle. Flere av Mønster sine tanker stemmer overens med Bernstein sine, spesielt tankene om at nye medier vil skape nye former for poesi. Instagram har utvilsomt blitt en viktig formidlingsportal av både nye og tradisjonelle poeter, noe som fører til et viktig steg videre. Det kan tenkes at lyrikk som sjanger nå når ut til et publikum som tidligere ikke leste dikt eller kjøpte diktsamlinger. Dette kan blant annet være på grunn av at diktene er lett tilgjengelige på en plattform som de uansett er brukere av, og at de kommer i små doser og i et lettfattelig format. Dog kan det sies at Instagram som plattform virker hemmende for forfattere med sine strenge krav til form og innhold. Digital litteratur, og med det poesien, er som Bell sier «discursive and/or conceptual complexity through the digital medium». Med begrensningene til Instagram øker man publisiteten og tilgjengeligheten. Spørsmålet er bare om man dra nytte av lyrikkens nye oppblomstring blant publikum, og ta utviklingen videre utenfor plattformen slik at man også kan benytte seg av de andre mulighetene som internett og teknologi kan tilby poeter med tanke på form og innhold. Kanskje ser vi en utvikling mot en mer grensesprengende digital poesi, som kan tilby en ny multimodal opplevelse nærmere andre formater som film og musikk, enn det diktsamlinger i bokformat kan.