Theodor Tinius Tronerud: Om Nils-Øyvind Haagensens Stor

 «Min sjel er et usynlig orkester; jeg vet ikke hvilke instrumenter det er som lyder i meg, hvilke fioliner og harper, hvilke pauker og trommer. Jeg kjenner meg selv bare som symfoni». Slik lyder den 15. passasjen i Fernando Pessoas Uroens bok.

«I dag / mens jeg satt på bussen / på vei til jobb / skjedde det igjen / jeg ble grepet av / den følelsen av absolutt isolasjon / at jeg er helt, helt, helt / alene / jeg vet at det fins andre mennesker […]».

Slik åpner Nils-Øivind Haagensen diktet på side 47 i sin nylig utgitte diktsamling, STOR.  Jeg vil ta utgangspunkt i noen utvalgte dikt for å kunne danne en helhetlig forståelse av dikterjeget i samlingen, da selve samlingen kan leses som et jegs helhetlige nedskrivning, og ikke bare som enkeltstående dikt. I diktet over inntreffer realiseringen av egen eksistensiell egosentrisitet dikterjeget. Som fanget i et Munch-maleri kan vi se for oss at det plutselige innfallet bringer med seg en åpenbaring av egen menneskelige isolasjon for dikterjeget, som låst ute fra alle andre, i tilhørighet med alle andre. Eller som Pessoa skriver, «Vi vandret sammen og hver for oss […]».

Diktsamlingen er en løs nedskrivning av et jegs opplevelser og tanker rundt det å bli STOR, ofte i kontrast til det å være liten. Nedskrivningene fremstår alltid i diktform, men nærmest som tanker eller dels aforismer mer enn tradisjonell poesi. Alle tekstene er skrevet i fri form, med en inkonsekvent versedeling, som oftest med et dikterjeg som opplever eller ser; «jeg ligger på senga i lugaren / jeg ser tennis på TV-en - Roger Federer slår enda en ball forbi Marin Čilić, knytter den / ledige hånden – jeg hører festing i de andre lugarene […]». Det er denne jeg-personen i møte med menneskemengder, kjærligheten, arbeiderklassen, vennegjengen eller medmennesker på bussen, at refleksjoner rundt, og kontraster mellom, et forhenværende «lille» og et STORT nåværende dikterjeg, som illustrerer det eksistensielle i diktene. Dette ser vi også i diktsamlingens passasjer, som alle er navngitte og hvor ordet «lille» brukes som et gjentagende ord i flere av titlene; «lille hilsen», «lille smilet», «liten stund».

Slik som jegets indre driver Uroens bok fremover, slik drives dikterjeget fremover i STOR, nærmest som en nedskreven tankeprosess. Samlingen grenser mellom dragningen av tilværelsen fra ung til voksen, men og som en egosentrisk opplevelse av å være et jeg i møte med en realitet. Dikterjeget sier «jeg heter Nils-Øivind» i en linje i diktet på side 22. Så vi kan trekke koblingen mellom den 46-år gamle aldrende forfatteren og det reflekterende jeget i diktsamlingen. Eller som Haagensen selv skriver i starten av samlingen: «Jeg var en liten hvit gutt. Nå er jeg en voksen hvit mann.».

Diktsamlingen preges av observasjoner og møter med barn, «jeg ser en liten gutt på en murkant» (s. 21) eller «du ser tre voksne og tre barn» (s. 185), samt dragningen mellom liten og STOR: «en dag skal jeg / bli et vakkert barn – jeg vet jeg har / det i meg». Denne eksistensielle determinismen er en selvmotsigelse. «Skal jeg bli» sier han, som om han ennå ikke er, men skal bli det, selv om jeget aldri har mulighet til å bli noe han er forbi. Jeget streber mot å bli «et vakkert barn», som om tilværelsen som voksen ikke stemmer, for jegets indre jobber mot å bli et vakkert barn, ikke en vakker «voksen hvit mann». Jeget føler seg kanskje uvokst, uferdig og ulært, som et barn, selv om kroppen og sinnet forstår sin alderdom. Kanskje kan man og tyde det som om dikterjeget insinuerer til tanken om å få barn, og å kunne gi av seg selv for å kunne skape noe vakkert.

I et senere dikt beskriver han seg selv som; «en hamløper /som ikke / finner tilbake / til sin første / form». En hamløper er en skapning som kan besitte en annen kropp eller et annet vesen, samt endre sin egen ham. Vi kan tolke linjene som om tilværelsen som STOR bare er et bedrag, og at han fremstår fremmed i møte meg egen kropp. Dette illustrerer følelsen av isolasjon, for han kan ikke gå tilbake til sitt kjente utgangspunkt, embryoet eller barnet, men må forbli i sin aldrende tilværelse.

Senere i samlingen skriver han «fravær / er frihet», før han flere sider senere skriver «frihet / er fravær». Linjene står alene på egne sider, som om fraværet av annen tekst fremhever tekstens frihet. Samtidig kan frihet deles i to: frihet fra og frihet til. Friheten fra å ta avgjørelser, fra bekymringer, fra realiteter - er slik frihet som hører barndommen til. Her er altså fravær en frihet, som barnet ikke forstår, men tar for gitt - dog som vi som STOR innser at vi hadde, men som vi ikke lenger kan gå tilbake til. Samtidig er vi som barn underlagt begrensninger, og disse har vi som STOR frihet til å ta stilling til selv.

Følelsen av dikterjegets tilbakeblikk til egen fortid, samt egen refleksjon over dagens posisjon, skaper nærmest en nedskreven poetisk vandring i egen eksistensiell undring. Slik Pessoa leder leseren gjennom et jeg sitt vaklende og undrende sinn, slik leder dikterjeget i STOR oss gjennom opplevelsen av en tilværelse som voksen. Tittelen skriker nærmest ut, som om Haagensen nærmest våknet opp og innså at han hadde blitt STOR. Diktsamlingen prøver kanskje å påpeke at han ikke besitter et svar, «jeg vil bli et vakkert barn» sier han jo. Som om dikterjeget antyder at det ikke føler seg STORT, som om alt bare er en tilsynelatende løgn.

I en symfoni er det harmoni, og i STOR er det disharmoni. Et dikterjeg som fullt ut ikke lenger forstår sin sjels instrumenter, og som ser og lengter tilbake til trygg fortid, samtidig som realiteten ankrer han til livet her og nå. Pessoa og Haagensen deler en likhet; det er ingen vei tilbake, det eneste vi kan gjøre er å finne frihet ved å drømme.