Eirik Ørevik Aadland: Om det høyverdige og det uforpliktende

Bendik Wold (f. 1979) var ingen ungdom da han skrev teksten «Dikt som religionserstatning. Eller: Hva er galt med norsk samtidspoesi?» i 2007[1]. Likevel bærer teksten preg av den relativt ferske, mannlige, hvite, briljante middelklassestudenten i humanistiske fag sine gigantomane idéhistoriske sveip og selvhevdende retthaveri, boblende av intellektuelt overmot og flammende formuleringer, med brodd mot (nesten) alle. Selvsagt er det også noen gode poenger i teksten. Jeg skal i det følgende peke på noen problemer ved Wolds argumentasjon, på litt spekulativt vis sammenholde teksten med en av hans egne utgivelser som forlagssjef og redaktør i Flamme Forlag og til slutt legge an en mer forståelsesfull tone og foreslå en velvillig tolkning av teksten.

            Wolds tekst åpner med å slå fast at samtidspoesien er i krise og spørre retorisk om det «kan tenkes» at det er selvforskyldt. Videre går argumentet omtrent slik: Riktignok leses det poesi, men for det meste ved høytidelige anledninger. Poesien «verdsettes primært for sin generelle ‘opphøydhet’», og dette skal skyldes at poesien under kapitalismen sammen med de øvrige kunstarter har fått i oppdrag å skape en «universalistisk overbygning … for å unngå at hele samfunnsstrukturen klapper sammen». Gjennom et langt idéhistorisk streiftog fra Kant via bl.a. Schelling, Nietzsche Foucault og Bourdieu tegner Wold et bilde av samtidspoesien som marinert i idealistisk estetikk, altså der kunsten forsoner det borgerlige samfunnets motsetninger uten bruk av begreper eller forstand. Kunstneren er her et geni som kan skimte og gi skikkelse til det absolutte, og dette stiller høye krav til fortolkeren, som kun kan gi mening til et verk gjennom innlevelse med kunstneren og fortrolig utlegning av verkets egne erkjennelsesmessige rammer. Wold finner her en både antirasjonalistisk og antidemokratisk tendens, som han mener lever i beste velgående blant norske diktere, eksemplifisert ved utvalgte dikteres insistering på skriftmediet og andres vegring mot å engasjere seg i offentlig debatt om poesi(kritikk). Og som Wold så billedlig avslutter: «Det sørgelige resultatet er at samtidspoesien blir stående uproblematisert. Den leses ikke. Den diskuteres ikke. … Poesien er en litt merkelig onkel vi møter bare et par ganger i året – vi hadde aldri holdt ut med ham til hverdags, men han løfter stemningen rundt middagsbordet andre juledag, det skal han ha.»

Den mest alvorlige innvendingen mot Wolds artikkel, er at han er så uklar i sin begrepsbruk at det skaper rot i premissene: Når han snakker om at moderne dikt primært eksisterer for et innvidd publikum – «den leses ikke» – snakker han om samtidslyrikk. Men så leses den likevel; dessverre er det bare til festbruk. Men er det noen som leser høymoderne eller postmoderne formeksperimentell samtidslyrikk i begravelser, konfirmasjoner eller over julegrøten? Her snakker han formodentlig egentlig om det vi kan kalle «klassikerne» eller kanoniserte dikt. Ett av Wolds ankepunkter skulle være at poesi ikke blir lest, men når den viser seg å bli lest flittig i visse sammenhenger, er det likevel betenkelig – og åpenbart bare et symptom på kunstens avsondrede og maktesløse tilværelse under seinkapitalismen. Det er uklart om poesiens status som høyverdig kunst kommer av dens posisjon innenfor «overbygningen», eller om den er arvet fra den romantiske diktningens gullalder. Det virker også som om Wold hopper bukk over det faktum at mange faktisk har et sterkt forhold til noen dikt eller til noen tradisjoner innenfor poesi: At man leser dikt ved store anledninger, framstilles utelukkende, men indirekte, som noe uheldig, som symptom på en usunn diktkultur. Hva er alternativet? Problemet viser seg ved nærmere ettersyn å ikke være at ingen leser dikt, men hvordan samtidspoetene skriver og at ingen diskuterer dikt. La oss også se nærmere på disse to momentene.

            Det siste først: Til dette er å anføre at enhver opplesning og presentasjon av et dikt er en kontekstualisering og i det minste skriver seg inn i det diskursive rammeverket som omgir verket. La oss tenke oss en typisk framføring av «Det er den draumen» – Norges mest populære dikt, ifølge en NRK-organisert avstemning fra 2016[2] – under en konfirmasjonsfest. Her er konteksten vanligvis en muntlig tale fra en person som står konfirmanten nær til konfirmanten. Men det vil aldri være slik at noen bare leser diktet mekanisk og så setter seg ned og gomler videre på hjortesteiken; diktet settes inn i en sammenheng og utstyres med en forklaring, en forberedelse, en tolkning, et etterord … Er ikke dette å diskutere poesi? Er det ikke viktig at så mange velger et dikt av en som gjerne kalles en av våre store modernister når de skal sende dem de er mest glade i ut i verden? Kanskje er det ikke stor litteraturvitenskap som skjer på lokalet denne søndagen, men det virker som Wold står i fare for å gå i sin egen overintellektualiserte felle: Problemet er ikke at poesi ikke leses, for det gjør den, og heller ikke at den ikke diskuteres, for det gjør den åpenbart også, men at ekspertene ikke diskuterer den på riktige måter og med et riktig utgangspunkt. Vel – dette er noe ganske annet og mindre patosframbringende enn det som står i Wolds avsluttende avsnitt.

            Når det gjelder hvordan samtidspoetene skriver og at de alle skal sitte fast i den idealistiske estetikkens kapitalismeforherligende og antirasjonalistiske metafysikk, har jeg to innvendinger. For det første tar Wold for gitt at slik filosofene har skrevet, slik har kunsten blitt. Han foretar det man for å være snill kunne kalle en svært selektiv lesning av kunsthistorien og lanserer ikke noe som engang likner på en nyansering. For det andre har han allerede skjøvet vognen foran hesten når han tidlig i teksten erklærer med Marcuse at «[s]amfunnskritikk som uttrykkes kunstnerisk, får ingen politiske følger, og har derfor en affirmativ funksjon». Samtidspoetene får altså kritikk for å være for knyttet til det mediumspesifikke, samtidig som det er uklart hva som skulle være motivasjonen for tverrestetiske erobringer eller multimediale modifikasjoner når alle deres bestrebelser på forhånd er dømt til å bare bekrefte kapitalismens altomsluttende åk. Det er fristende å karakterisere Wolds tendens som «dette liker jeg ikke, dette liker jeg» pakket inn i et velstudert og – la oss være ærlige – høyst intellektualisert språk. Med brodd mot det utilgjengelige og utilnærmelige.

            For å forstå bedre hva Wold egentlig vil, kan vi gripe fatt i en interessant observasjon fra innledningen hans: «Det er ikke den formeksperimentelle, men den realistiske, muntlige og fortellende poesien som må kjempe for anerkjennelse.» Ikke bare unngår Wold å problematisere den litt lettvinte bruken av Vold og Fløgstad som sannhetsvitner for sin egen posisjon – begge er forfattere som på ingen måte har måttet kjempe spesielt mye for sin plass i offentligheten, og som er mye lest, mye kjøpt og etter min forståelse har en høy stjerne både blant mange kritikere og hos et bredere publikum – men han lanserer også «den realistiske, muntlige og fortellende poesien» som om det var en selvsagt størrelse. La oss gå ut fra at han har rett og at det er det, og spørre: Hva slags poesi er dette? Det mest åpenbare forslaget er en type poesi som er overalt og som endatil nok stiller de fleste antikke og historisk kjente diktkulturer i skyggen når det gjelder omfang og utbredelse, nemlig sanglyrikken. Riktignok er den ikke alltid realistisk, muntlig og fortellende, eller alltid anerkjent (av hvem?), men det slår meg som den mest nærliggende kandidaten til å være den typen poesi Wold beskriver. La oss så anta at det heller er snakk om en marginalisert type poesi, som har dårlige kår hos den gjennomavantgardiserte mainstream-poesiens institusjoner i Norge. I så fall får vi anta at Wold ikke bare mener at all poesi skulle vært mer diskutert på visse måter, men også at slike marginaliserte poetiske uttrykk fortjener å rehabiliteres. Og det viser seg at det er akkurat det han har vært med på å bidra til som redaktør i Flamme Forlag, som ble startet et snaut år etter publiseringen av artikkelen. En av Flammes tidlige suksesser er debutdiktsamlingen til Audun Mortensen, Alle forteller meg hvor bra jeg er i tilfelle jeg blir det (2009). Som Ingunn Økland skrev i sin anmeldelse av boken i Aftenposten, tok Flamme Forlag «sjansen på å utgi den debutanten som mest markant bryter opp fra det samtidslyriske fellesgodset.»[3] Hvorfor nevner jeg denne boken her? Delvis på grunn av den her eksemplifiserte mottakelsen av boken, som er interessant i lys av Wolds artikkel, og delvis på grunn av at den er et slående eksempel på poesi som er nærmest programmatisk realistisk, fortellende og muntlig. Ett av diktene som står tidlig i samlingen går slik:

jeg ser på mike tyson på youtube

i stedet for å skrive ferdig diktet mitt

‘den unge tyson’ ca. 1984–91 er inspirerende

han må ha trent mye

Slik er tonen og komposisjonen i mange av diktene i boken: hverdagslige betraktninger fra en ung voksen, ofte med et for lyrikken utradisjonelt innhold, ofte med populærkulturelle referanser, ofte med noe fra Internett, ofte med en tvil, usikkerhet eller nøling hos diktjeg-et, og i et påfallende udramatisk språk som er overstrødd med så mange enkle anførselstegn at ironilagene tårner seg opp nesten over hver side. Men de prosaiske øyeblikkene som «jeg går inn på lesesalen med termosen min» eksisterer side om side med strenge, konseptuelle eksperimenter som «(1967)»:

(2004) (1988) (1998) (1991)

(1988) (1998) (1991) (2004)

(1998) (1991) (2004) (1988)

(1991) (2004) (1988) (1998)

(2004) (2004) (1998)

(1988) (1991)

(1997)

Mindre konseptuelt blir det ikke i tørrvittige «et perfekt bilde av et personlig indre (arbeidstittel)»:

Ja, resten av siden er blank. Videre finner vi påhitt som «ingenleserpoesi.doc [Compatibility Mode]» (hakeparenteser i originalen), som rett og slett gir seg ut for å være en avskrift av all teksten i skjermbildet til forfatterens egen gmail-konto, inkludert alle faner og reklame. Tittelen er morsom, og tydelig på lag med Wold. Vel, og bra, alt dette – det er mange fine og morsomme dikt og mange gode ideer i samlingen. Poenget mitt med å trekke den fram her er egentlig bare at tilsynelatende realistisk, fortellende og muntlig poesi vanskelig kan sies å være noe særlig mer tilgjengelig enn «mainstream-poesien». Mortensens dikt er spekket med referanser til ansatte på UiO, undergrunnspopulærkultur, internettfenomener, selviscenesetting, tekstbehandlingsprogrammer og livet som studerende noenogtjueåring i Oslo, i tillegg til fraser som «naturtilstanden til hobbes eller unntakstilstanden til agamben» og «føler meg som zizek [sic]». Dette er litteratur for de innvidde. Greit nok, det også. Men det eneste ved Mortensens samling som stemmer godt overens med det Wold tar til orde for i sin artikkel, er at den ikke foregir å være noe «opphøyd» – spesifikt avstedkommes dette ved den nevnte gjennomgripende bruken av anførselstegn, som i «at jeg er på vei til å ‘finne meg selv’ ‘en gang for alle’» og som vel var noe av et meme blant unge forfattere i Mortensens krets på denne tiden. Tegnsettingen markerer en ironisk omfavnende avstandtagen til alt som smaker av noe «kleint», opphøyd eller klisjébefengt, og bidrar til at ingenting blir sagt rett fram – alt kan være ironisk ment, både en og flere ganger, og alt er fullstendig uforpliktende. Er det slik man skal redde samtidspoesien og den offentlige debatten om den?

            Nå er det selvfølgelig urettferdig å holde poeten opp mot redaktørens annetsteds publiserte standarder, for ikke å si å kreve av ett verk at det skal gjøre hele jobben som er etterlyst. Mortensens debutsamling kan heller stå som et korrektiv til Wolds surmagede og tendensiøse framstillinger av andre samtidspoeter: Selv en multimedial og oppfinnsom dikter som Mortensen er så dypt rotfestet i modernistisk tankegods at flere av diktene er rene grafiske eksperimenter, og så dypt plantet i Blindern-kultur at referanser til filosofi og estetisk teori er tallrike i samlingen. Det kreves en viss cover charge også her. Så hva sitter vi igjen med av Wolds mange spark i alle retninger? I min vurdering er «problemet med poesien» som gjenstår, og som utgivelser som Mortensens forsøker å gå i rette med, en helt sikkert utbredt oppfatning av poesi som noe høyverdig. I velvillighetens tegn kan vi gå med på at det nok kunne være positivt for lesningen og bruken av poesi om dette bildet ble nyansert. Men for det første har vi også diktere som Jon Hjørnevik og Arne Hjeltnes i landet, og for det andre er det lett å også se fellestrekk mellom Mortensen og dikterne Wold kritiserer: De forholder seg alle til den samme brede tradisjonen og forsøker ut fra den gjennom sine arbeider blant annet å besvare spørsmålet om hva poesi kan være og hvordan det kan se ut. Noen av dem «klynger seg til det mediumspesifikke», som Wold skriver, men tross alle sine gmail-skjermdumper er da Alle forteller meg … fortsatt en ganske mediumspesifikk trykksak. Hvis det ikke skal mer enn en håndfull anførselstegn for å avlyse det høyverdige, kan vi vel alle snart ‘bli diktere’ ‘i en håndvending’.

---

[1] Wold 2007: http://arkiv.vinduet.no/tekst.asp?id=477

[2] https://www.nrk.no/kultur/bok/_det-er-den-draumen_-er-norges-beste-dikt-1.13140034

[3] https://shop.flammeforlag.no/collections/boker/products/alle-forteller-meg-hvor-bra-jeg-er-i-tilfelle-jeg-blir-det