Maria Endresen Hauge: Om poetisk form


I artikkelen "Om poetisk form" spør Atle Kittang: Hva er form? Og hva er poetisk form? Kittang skriver om hvordan litteraturfaget har skiftet retning, både når det kommer til begreper som form og formalisme og selve begrepet kunst. Kittang belyser hva han legger i begrepet form og han opererer med et såkalt dobbelt formbegrep.  ”Form er det som formar, men også det som omformar våre relasjonar til verda og oss sjølve,”[1] skriver Kittang og forstår konseptet i lys av flere sjangre, ulik retorikk samt formelle klassiske aspekter.  Kittangs formulering lyder som følger: ”Form er ikkje berre det som gir omriss og konsistens. Poetisk form frigjer også frå det konvensjonelle, fastlagde og automatiserte. Den har med andre ord dobbel verknad, den er stabiliserande og overskridande på same tid” [2]

Kittang kobler denne refleksjonen over formbegreper til kulturbegreper, som også er preget av en dobbelthet. På den ene siden forstås kultur som "rituell åtferd,” der tradisjoner, det statiske og strukturelle står sterkt. På den andre siden er kulturbegrepet knyttet til overskridelse og utprøving av denne rituelle atferden, altså noe dynamisk og systembrytende. Kittang påpeker at et studium av kultur bør ha rom for begge disse perspektivene: både blikket på det statiske og strukturelle ved kulturen og blikket på det dynamiske og systembrytende. Denne dialektikken overfører Kittang til begrepet om form. Form er altså noe strukturelt som gjentar seg fra hendelse til hendelse, mens det individuelle utrykket kan variere. Han eksemplifiserer ved å vise til en sonate fra musikken. Selve sonateformen er tradert gjennom musikkhistorien fra den ene komponisten til den andre, men selve substansen, musikken, er særskilt. [3] Han sammenligner også form med ei støpeform – på samme måten som ”støpeformen har til oppgave å hindre en flytende masse å renne ut i alle retninger ved å samle og avgrense den, er sonateformen det som samler, avgrenser og gir fasong til en substans som uten denne formen ville være a-morf – uten form.”[4]

Kittang baserer sin fortolkning av formbegrepet på blant andre Theodor W. Adorno, representant for Frankfurterskolen,[5] som betrakter form som det som ”markerer kunstens strenge antitese fra det empiriske livet, der dens eksistensrett ikke lenger er sikret. Kunsten har så stor sjanse som formen har, og ikke større.”[6] Med dette menes at form og innhold ikke kan betraktes som selvstendige størrelser, men heller som uatskillelige.

For å illustrere dette doble aspektet ved begrepet form, viser Kittang til en analyse to sonetter av John Donne (1600-talls lyriker). Disse fanger opp både den ritualisere atferden, aspektet som samler og bevarer, men også dynamikken og kreativiteten, det som sprenger og overskrider. Det Kittang poengter om Donnes sonetter, er at de viser oss at det som skaper formell individualitet ikke er en eller annen indre formtvang som overstyrer det ytre settet av regler og forordninger, men snarere en spenning mellom form og formbrudd: ”Det kjem til utrykk ikkje berre i metrikkens forhold til språkrytmen eller i den fridomen som Donne tar seg med sonettens formkrav når diktet blir konstruert, men også i forholdet mellom det parafraserbare innhaldet i diktet og den meiningsskapande prosessen som går føre seg i spelet mellom tanke og bilete.”[7]

Kittang understreker at det generelle poenget som kommer til syne i Donnes sonetter, og som er et grunnleggende poeng i moderne estetikk og litteraturteorier, er at det i dag ikke lar seg gjøre å opprettholde et instrumentelt formbegrep som baserer seg på et skille mellom form og innhold. Han peker heller på at det er snakk om formell individualitet som er et resultat av spenningen mellom form og formbrudd og den spesielle av-realiserende sammenflettingen av form og innhold som Adorno representerer:[8] ”All estetisk form er flettet sammen med innhold; en kan ikke bare tenke seg formen i motsetning til innholdet, men tvert imot gjennom dette, hvis den ikke skal falle som offer for den type abstraktet som pleier å få estetikken til å alliere seg med reaksjonær kunst.” [9]

Litteraturliste

Claudi, M. B (2013). Litteraturteori. Bergen Fagbokforlaget
Kittang, A. (2012). Poesiens hemmelige liv. Bergen: Fagbokforlaget

[1] Kittang, A (2012), s. 20
[2] Kittang, A (2012), s. 18
[3] Kittang, A (2012), s. 20
[4] ibid.
[5] Claudi, M. B. (2013), s. 157
[6] Kittang, A (2012), s. 15
[7] ibid.
[8] Kittang, A (2012), s. 30
[9] Kittang, A (2012), s. 29

Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Fredrik Bjerknes: "Straff"

Diktet «Straff» av Cecilie Løveid er noe av det mest nyanserte og presise som er skrevet om etterspillet etter terrorangrepene 22. juli, uansett sjanger. Cecilie Løveid er en allsidig poet og dramatiker. Diktet «Straff» som sto på trykk i Aftenposten 8. april 2013, griper rett inn i den offentlige debatten som dominerte norske aviser i tiden etter terrorangrepene 22. juli. Det rettslige etterspillet og debatten som fulgte, handlet om tilregnelighet, hva slags straff gjerningsmannen skulle få, og hvordan denne straffen burde utøves for å både ivareta hensynet til de pårørende og den allmenne rettsfølelsen. Tusenvis av kronikker, kommentarer og nyhetssaker behandlet disse spørsmålene, men ingen gjorde det på samme måte som Løveids dikt. «Straff» åpner med verselinjen «Jeg er glad han fikk straffen han fikk. Som kjent skal». Tematisk behandler diktet et offentlig spørsmål, men synsvinkelen er individuell, det som formidles, er dikter-jegets subjektive oppfatning av hva forbryte
Les mer

Usman Andreas Ahmad: "Til en Gran", romantikken, paradokset og fremmedgjøringen

Bilde
Henrik Wergeland trenger neppe noen introduksjon. Som den kanskje mest prototypiske av romantiske diktere som Norge har produsert, er det nærmest en klisje å velge å skrive om akkurat ham. God kunst, skal vel imidlertid være «evig grønn», og jeg tror derfor det likevel kan være interessant å prøve å møte hans diktning med en innfallsvinkel fra et mer samtidig ståsted. Slik kan vi forsøke å slå fast hans diktnings, og lyrikkens som sådan, relevans i vår tid. Det betimelige spørsmål som i den forbindelse reiser seg er: er romantikken død? I dag er det kjensgjerninger at mennesket har besteget månen, underkuet naturen til sin egen forbrukende og kommersielle fordel, og dykket dypt inn i havets dunkle dyp. I en tid der oppdagelsen og kartleggingen av verden ser ut til å være fullendt, dens fantastiske naturfenomener vitenskapelig forklart gjennom empirisk forskning, kan det virke fånyttig å sysle med lyriske refleksjoner rundt naturen og dens «undre». Er vi blitt immune for lyrikkens fo
Les mer

Karoline Braadland: "Ved Rundarne"

Diktet ”Ved Rundarne” er skrevet av forfatter og journalist Aasmund Olavsson Vinje (1818–1870). Det ble trykt i diktsamlinga ”Ferdaminni frå sumaren 1860” som regnes som hans litterære hovedverk. “Ferdaminni” er en reisebok som beskriver reisen han gjorde til fots fra Eidsvoll til Trondheim i forbindelse med kroningen av kong Karl 15. ”Ved Rundarne” ble godt kjent etter at Edvard Grieg tonesatte det i 1870-årene, og diktet er også blitt koblet til maleriet ” Vinternatt i Rondane” av Harald Sohlberg . Diktets tittel viser til Vinjes egne hjemtrakter og høyfjellsområdet Rondane. Diktets oppbygging ”Ved Rundarne” er et rytmisk og regelmessig dikt, bygd opp etter et fast mønster som andre dikt fra samme tidsperiode. Diktet har enderim og består av fire strofer med åtte verselinjer i hver strofe, også kalt en ottava rima-strofe (oktaven). Denne strofeformen har et jambisk pentameter og rimmønster: AbAbAbCC. Tilsvarende verselinjer i strofene har nøyaktig like mange stavelser. Hver s
Les mer