Lars Lillehagen: Hvor passer ordet inn?

”Slik det er nå, når verden har eksistert lenge, kommer ordene allestedsfra, og de er aldri der for første gang. Selv om det kanskje ikke finnes et uendelig antall av dem, og heller ikke et uendelig antall kombinasjoner, eksisterer det likevel et uuttømmelig landskap av ord, som den enkelte aldri vil kunne rekke å vandre igjennom. Det er her det slutter og begynner hvis man skriver dikt, i forestillingen om dette gåtefulle landskapet. For dikt skaper man utelukkende av ord. ” (Christensen 2017).

Vi har gjennom flere seminarer fra Hans Kristian fått noen grunnleggende kjennetegn lagt fremfor oss for hva lyrisk diktning er. Versevending, men også

1.      Musikalitet og visualitet (formen er oftest på vers)

2.      Nærhet mellom det talende og det omtalte

3.      Betydningstetthet

4.      Selvrefleksivitet

5.      Korthet (Janss og Refsum 2003)

Det han helt og holdent har glemt å legge til grunn, og som jeg vil titte nærmere på er det Inger Christensen i sitt essay ” Det er ord alt sammen” mener skaper et dikt: nemlig ordet.

Inger Christensen, en dansk systemdikter, skrev dette essayet for et foredrag som et argument for nettopp ordet som ord. Hun sier at mennesket, når det lar seg forlokke og overbevise av ordets makt, kan la verden skapes rundt det. Hun drar frem eksempelet om at Johannes Evangelium starter med at ”i begynnelsen var ordet, og ordet var gud.” Selve ordet i seg selv er ikke guden i dette tilfellet, men ”sett på denne måten [som en innledning til skapelsesteorien] dreier det seg om menneskets tillit til ordet som sådan, til det iboende magi, det selvgenererende evne til å skape en egen forestillingsverden.” (Christensen 2017)

Hun forteller også om tilblivelsen av diktsamlingen Alfabet, der hun satt med en stor ordbok foran seg, og som uhyre ordinteressert skapte seg en stor katalog med vakre ord, det var først da hun kom til F, og så Fibonacci, at hun kunne skape diktsamlingen på den måten hun gjorde. En systemdikter er etter det norske akademis ordbok betegnet som ”en type diktning som omformer tekst- og ordmodeller etter bestemte systemer” («systemdiktning» 2018).

 System i seg selv stammer fra det greske ”systema” som igjen betyr sammenstilling. Det er sammenstillingen i sammenstillinger som utgjør det poetiske.

Det finnes sikkert mange argumenter om at dikt ikke trenger å skrives med ord, ett morsomt ett kan være Hugo Balls ikoniske dadadikt ”Karawane,” som lyder noe som dette:

https://www.youtube.com/watch?v=z_8Wg40F3yo

Her er ingen av lydene faktiske ord, men de spiller sammen i en slags lek. Ikkeordene har stavelser og assonans, altså musikalitet. Her er det også fremført i en trio, og med stor innlevelse. Til gjengjeld er tittelen et ord, eller bærer kanskje minnet om en karavan, altså en flokk kameler eller et reisefølge gjennom ørkenen.

Et annet argument Christensen selv trekker inn er at hun også har opplevd at ordene bare ikke finnes, og at det hvite papiret bare er hvitt: ”Her vil det være naturlig å sette spørsmålstegn ved påstanden om at dikt utelukkende blir skapt ved hjelp av ord og ingenting, det siste i form av hvitt papir. Man vil søke trøst i forestillingen om at et dikt kanskje kunne beskrive en opplevelse man har hatt, en episode fra hverdagen eller kanskje en reise, en makeløs solnedgang, ja , hva som helst, eller at et dikt kunne bygge på tanker man har gjort seg, ideer om for eksempel hvordan samfunnet burde være innrettet, eller forestillinger om sammenhenger mellom alt levende på jorden.

            Men dikt skrives ikke ut fra opplevelser eller tanker, ideer og forestillinger om noe som helst. Dikt skrives med ord.” (Christensen 2017)

Altså går hun løs på tanken på at diktet er det som er bak ordene, at det formidles via ordene. Hun fraskriver intensjonen med ordet, før ordet kommer frem, men setter ordet som et senter der hvor meningen kan få lov til å bukte seg rundt. Det er her lyrikken springer frem. Hun fortsetter: ” det er først når man lytter til ordene, deres rytme og klangfarger, all deres musikk, at betydningen i dem settes fri. Det er først når man fascineres og unders over ordene, over disse merkverdige menneskelige lydene og deres vidtrekkende forbindelser, at dikt overhodet kan frembringes.”

Som et argument for at Janss og Refsums liste er komplett, er musikalitet kun ett av kjennetegnene i denne listen. Når Christensen i essayet argumenterer for at det er ordet som klangfarge eller som mulighetsinstrument som ligger til utgangspunkt for et dikt, snakker hun heller om tilblivelsen av diktet, som listen ikke sier noe om. Dermed har Hans Kristian gjort riktig i å ikke legge så stor vekt på ordet i seg selv. Eller kanskje denne nysgjerrigheten er noe som er tatt for gitt, at ordet i og seg selv er grunnen for fascinasjonen, og det å skrive et innlegg om ordet, er som å skrive et innlegg om å kunne lese, eller å tenke, eller synapser, eller membran, eller celler, eller atomer, eller kvarker eller mellomrom helt inn til ingenting.

Mot slutten av artikkelen, blir det mer svevende, hvor hun sier at når ordet står i balanse med andre ord, vil det mellom den medfødte og alminnelige viten oppstå en osmotisk trykkutligning, en balanse hvor ordet helt og holdent er seg selv. En balanse mellom ute og inne. ”I det novalis kaller ”das seltsame Verhältningspiel der Dinge”. (Tingenes selsomme relasjonspill).”(Christensen 2017) Hvor ordet er ugjennomtrengelig.

Hans Kristian har kanskje ikke  nevnt ordet, fordi ordet i denne forstand, i sammenheng med andre ord og ingenting, har blitt nevnt der under ordene, eller bak dem, eller gjennom dem. Bare ikke glem at ordet også er et kjennetegn og et premiss.   

Litteratur:

Janss, Christian & Christian Refsum. 2005. Lyrikkens liv: Innføring i diktlesning. Universitetsforlaget. 2. Opplag

Christensen, Inger. 2017. Hemmelighetstilstanden. Oversatt av Camilla Groth. Oslo: Pax.

Det Norske Akademis Ordbok. 2018. ”Sytemdiktning” Lest 01.03.18.