Lars Lillehagen: Kjærtegnet som reiste seg og gikk.

Negasjonen ”ikke” i tittelen til Jan Erik Volds ”Ikke alle kjærtegn” er med til å vekke muligheten for kjærtegnet. Det vil si at alle kjærtegn finnes, men ”ikke” lager et fokalpunkt, som om et rom fylt av et veggmaleri, men du selv må sette en liten billedramme opp der det skal fokuseres. I kjærtegnet finnes både muligheten for et ønske om en berøring, en arm som strekkes ut, og et kinn som tar imot. Kjærligheten ligger klemt sammen til det omsorgsfulle ”kjær” og ”tegn”.  At det både finnes en anledning for berøring og en beskrivelse.

Når dikterjeget gjentar ”ikke alle kjærtegn” i første strofe er det også en påminnelse om at vi skal lete langs med alle tegnene. Når det i neste strofe plutselig står ”lykkes,” begrenses utvalget drastisk. Jeg ser at veggen dekkes av sort, og det som står igjen er noen få fargerike abstraksjoner, som nå blir hele verket. Ved at et kjærtegn kan ikke lykkes, beveger det seg ut fra seg selv som tegn, og våkner som en handling. Det er her apostrofen gjør sitt inntog, og vekker kjærtegnet og selve diktet til live.

“Apostrophe in the sense that I will be using it involves the direct address of an absent, dead, or inanimate being by a first person speaker. The absent, dead or inanimate is (thereby) made present, animate and anthropomorphic. Apostrophe is a form of ventriloquism through which the speaker throws voice life and human form into the addressee, turning its silence into mute responsiveness.” (Johnson 1987)

Jeg velger å bruke Barbara Johnsons beskrivelse av apostrofen, som jeg synes gir en overdreven dramatisk effekt. Kan jeg vekke dette diktet til live, som et Frankensteins monster?

”Noen går i vasken” gir kjærtegnet ben og liv, og det reiser seg fra graven. Ikke bare er ”å gå i vasken” et idiom for at noe skal kastes, at det skal glemmes og avvises til utslagsvasken, kjærtegnet ”går” faktisk et sted. For gange, som aktivitet, ligger også noen premisser til grunne: Det skal være et liv, det skal være en intensjon, det skal være en bevegelse, lemmer og lemmene skal bevege seg i et invertert pendulum hvor kroppen støtter seg over ved hvert steg. Ikke bare får kjærtegnet et ønske om å lykkes, det gror ben og bevegelse, og blir en kropp i seg selv.

Her refererer også diktet til seg selv som et kjærtegn som går eller ikke går, hvor teksten på et blankt papir blir en kropp (Corpus), og leseren blir benene. Dermed blir leseren direkte henvendt og innlemmet. Når diktet har blitt et kjærtegn, har det allerede forsøkt å lykkes som dikt, og å lykkes som kjærtegn.

”Og // jeg trekker meg tilbake // med et fåret // smil” Her kommer en volta, for når det nå har fått liv, kan det både forsøke og angre. Det har fått en vilje og fått en samvittighet, og fått en selvbevissthet som gjør at den kan smile fåret over noe som er utført. Det får et ansikt, for kun et ansikt kan smile. Smilet legger også til grunn en vennlighet, ett uttrykk for å være mild og imøtekommende, i hvert fall tilsynelatende. Diktet gjør seg selv søkende, men forstår godt når det ikke har fått responsen som vil gjøre at det lykkes som kjærtegn.

Diktet blir også papiret som kan berøres. Bokmålsordboka begrenser kjærtegnet til en berøring som tegn på kjærlighet. Papiret i sin passivitet under teksten får også en levende funksjon, å finne leseren, og ta på ved å bli tatt på. Å være aktiv ved å ligge ventende. Det å bare finnes blir et kjærtegn. Dermed omkranser de siste strofene: ”men noen // lykkes” et jublende seier for diktet og samtidig en melankolsk erindring om noe som gikk godt en gang. For det kan lykkes, det har lykkes og det vil lykkes, kanskje.

Hvis vi nå beveger oss tilbake til veggmaleriet der alle kjærtegn ruver på en voldsom vegg - og vi igjen tar frem rammen. Vi ser alle kjærtegn, alle berøringer i en lang sekvens av livet som har vært, og alt som vil være. Alle mulige ansikter mot alle mulige ansikter. Eller alle mulige fingertupper brette alle mulige ark i alle mulige bøker. Rammen snevrer nå inn alt som har lykkes, kan lykkes og skal lykkes, og sødmen kan bre seg i et ønske om at kjærtegnet når sitt endelige mål.  Hvis et kjærtegn har et mål. Da feirer vi en jublende seier i at diktet som kjærtegn gang på gang kan strekke seg ut og trekke seg, kjærlig, tilbake og være en aktiv kjærtegner ved å bli lest og sett og tatt på. Det har reist seg og gått, fordi noe fraværende og abstrakt, nesten dødt har blitt animert og antromorft. Dikterjeget har kastet liv inn i teksten og gjort den iboende stillheten til et forstummet svar. En jublende seier: for ikke bare har dette diktet henvendt seg til meg, det har reist seg, gått, tatt på meg og satt seg fast.

Litteratur

Johnson, Barbara. Apostrophe, Animation and Abortion. 1980.  i (red) Prins, Yopie & Jacson, Virginia. The Lyric Theory Reader, A Critical Antology.