Maria Endresen Hauge: Metope

I “Metope” fra 1927 belyser Olaf Bull forgjengelighet og melankoli i forhold til naturens gang samt forholdet mellom kunst og liv og andre sentrallyriske temaer. Diktet bygges opp som en samtale mellom et lyrisk jeg og dets apostroferte elskede. “Metope” har åtte strofer med variabelt linjetall og diktet følger en tidvis bundet form, men med enkelte avvik fra mønsteret. Eksempelvis er det variasjon i verseføttene. Femfotede verselinjer preger diktet i sin helhet, mens de første strofene er firefotede. Kryssrim er gjeldene i diktet og det er en veksling mellom kvinnelige og mannlig kadens: AbAbCdCd. At diktet i stor grad består av daktyler og trokeer skaper en rytmisk uro som kan hevdes gjenspeiles i tematikken.

Diktet kan deles inn i tre deler, hvis første del består av strofe to og tre, andre del fire til syv og siste del én og åtte. I første del vandrer det lyriske jeg og hans elskede “i fuktig fjæresand,” og en blir presentert for mannens tanker. I andre del er det kvinnens tanker som er i fokus, mens siste del igjen er mannens refleksjoner over kvinnens tanker. At det lyriske jeget framkaller kvinnen, blir en motsigelse til ’kvinnens tanker’: kvinnen apostroferes og det er ikke en klar dialog og dermed ikke troverdighet forankret i kvinnes strofer. Det lyriske jeget påkaller kvinnen i et ønske om at hun skal tale og se. Dette kan sees i lys av Cullers teori om apostrofen som en handling eller som en skaperkraft: Metope blir et eksempel på dette fordi diktet skaper et jeg og et du som taler og blir omtalt og slik etablerer apostrofen seg selv som et talende selv.

Cullers tidlige apostrofe-teori formulerer ulike fortolkningsnivåer av apostrofen. Herunder omtales den som en henvendelse til et objekt som en ønsker å gjøre til subjekt, et ønske om å skape en relasjon til objektet som subjekt, samt en iscenesettelse av jeget overfor et du. Disse måtene å tolke objektet på, kan føre til at en overdreven subjektivisering og apostroferingen illustrerer en slags upålitelighet. Man kan også reflektere over om det fører til et salgs overtramp. ”Når vi leser lyrikk, må vi nemlig ikke glemme at det er et misforhold mellom språket og verden og muligheten for at subjektet er språkskapt”[1]  Hvis man ser dette i lys av formen på diktet, kan man dra en parallell. Oppbygningen på diktet reflekterer nemlig en slags omslutning rundt kvinnen. Dette kan sees i at mannens tanker og refleksjoner utrykkes i første og siste strofe, og på denne måten innrammer kvinnens midtre strofe. Denne omslutningen vises også i kadensen, blant annet i de tre første verselinjene. Der omslutter den mannlige kadensen “fast” og “alabast” den kvinnelige kadensen “bevare.” I tillegg skjer en fysisk omslutning i diktet i siste strofe hvor kvinnen søker trøst liggende i mannens fang: ”(…) i favnen min fornemme noget, som bare er blik og sind og stemme i smertelige angst og anelse løst op!”

Naturmotivet i Metope er tydelig romantisk og det er underliggende tonen om endring og forgjengelighet som blir forankret i ulike motsetningsforhold og overganger. Det går fra dag til kveld, fra lys til mørke og fra sommer til vinter og naturmotivene er skildret gjennom sansing: “luftens lysende bølger synker svake som bækker af sol fra bjærgene, som blir.”

Naturfenomenenes uovervinnelighet kan gi en følelse av ubetydelighet for mennesket og

naturkarakteristikken står som en motsetning til det menneskeskapte og kulturinnslagene som formidles i diktet, som ”kirkespir” og ”graastensgjerde,” men det viser samtidig at menneske ”kan sette noen varige spor gjennom kultivering” [2]. En kan spore en mangel av aksept hos det lyriske jeget på at naturen vil bestå og forløpe, uavhengig av menneskets gang. Dette blir tydelig allerede i åpningserklæringen hvor det lyriske jegets ambisjon om å eviggjøre det kvinnelig du gjennom kunsten, blir presentert: ”Dig vil jeg ømt i rytmer nagle fast. Dig vil jeg dypt og blivende bevare i digtes evige, unge alabast!” Det skapes dermed en kontrast mellom det lyriske jeget og kvinnens engstelse for livets flyktighet og naturens syklus. Gjennom nettopp tittelen ”Metope” vises det til  ”det antikke relieffet (metopen)” det ”blir bildet på kunstens evne til å fastholde øyeblikket”[3]

Menneskets forgjengelighet kommer også tydelig til utrykk i frasen “Jeg tænker paa kvelder som denne, jeg ikke faa lov til at leve - paa modne marker, som bruser af korn, uten mig!” Likevel er det en form for aksept i siste strofe, hvor kvinnen forsoner seg med sin uro og forgjengelighet  ”det eneste glimt af haab, ” og ”Det lykkes at vække i meg en annen evighet!”

Litteraturliste

Norheim, T. & Svare, S. I. H. (2012) Lyrikk. I: Andersen, P. T., Mose, G. & Norheim, T. (red): Litterær analyse. En innføring. Oslo: Pax Forlag, s. 56-89

Sejerstad J. &Vassenden, E. (2011) Lyrikk. En håndbok. Oslo: Spartacus

---

[1] Norheim, T. & Svare, S. I. H. (2012) Lyrikk. I: Andersen, P. T., Mose, G. & Norheim, T. (red): Litterær analyse. En innføring. Oslo: Pax Forlag, s. 79

[2] Sejerstad & Vassenden, 2011, s. 146.

[3] Sejerstad & Vassenden, 2011, s. 146