Lyrikk og lyrikkteori

”Interpreters do not decode poems; they make them” (s. 80) hevder den amerikanske professoren Stanley Fish i ”How to recognize a Poem When You See One” frå 1987. Fish argumenterer for at det er lesaren, med utgangspunkt i forankra sosiale rammar eller ”fortolkingsfellesskap”, som er skaparen av diktet. Korleis skjer dette? Å seie at lesaren av ein tekst er han som ”skapar” teksten betyr i prinsippet at ein kvar tekst kan vera eit dikt. Produsenten av diktet vert irrelevant, det er ikkje nødvendig at teksten er produsert av ein forfattar eller poet med intensjon om å skriva ein dikt. At ein kvar tekst kan vera eit dikt illustrerer Fish ved å leggje fram sitt eige eksperiment med ei gruppe studentar: Studentane kjem inn til undervisning, og på tavla står ei liste namn frå den førre timen. For studentane presenterer Fish lista over namn som eit dikt. Studentane byrjar så å analysera ”diktet”. Til tross for at lista ikkje eigentleg var skrive som eit dikt, finn likevel studentane ei...

I kapittelet “Samtidslyrikkens utvidede felt” i boken Ny nordisk beskriver Louise Mønster hvordan poesien har utviklet seg i Danmark på 2000-tallet. Utviklingen går på hvordan poesien formidles, hvem som gir ut poesi og hvordan unge poeter uttrykker seg i dag. Jeg vil i denne oppgaven hente ut hovedpoengene i Mønsters tekst. Underveis vil jeg også sammenligne utviklingen i Danmark med hva som skjer i norsk poesi, og lete etter likheter og ulikheter dem to imellom. Et viktig utviklingstrekk ved dansk poesi, skriver Mønster er hvordan den leses og spres gjennom sosiale medier: “...bogen er ikke længere lyrikkens endegyldige medium. Tværtimot er poesien begyndt at gå nye veje. En af disse nyorienteringer fører ind på de elektroniske medier …” (Mønster 2016: 16). Mens man tidligere møtte poesien mellom to permer, publiseres poesi i dag på en annen måte. Dikt deles på sosiale medier og nettforum, og har fått en ny og utbredt rekkevidde. Et eksempel hentet fra norsk kontekst er Insta...

Kjærlighetstaperne av Steinar Opstad er en samling med dikt og aforismer, der aforismene utgjør hoveddelen av samlingen. Opstad er kjent for sine dikt om eksistensielle spørsmål: om tro, håp, tvil og kjærlighet. Den som kjenner Opstad forfatterskap vil finne mange av de samme temaene i denne tekstsamlingen. Samt tekster om kjønn, politikk og seksualitet.   Det nye i denne samlingen er den utstrakte bruken av aforismer. En aforisme skiller seg fra et dikt ved at det er en sammenhengende prosasetning. Et viktig kjennetegn ved en aforisme er at den inneholder et poeng eller en tanke, ofte om kunst eller vitenskap ( www.snl.no 28.11.18). Aforismene og diktene i Kjærlighetstaperne kan leses hver for seg og/eller som samlet som en helhet. Jeg vil i det følgende se nærmere på noen av aforismene og enkeltdikt, som jeg vil analysere og forsøke å finne noen av bokens hovedlinjer. Samlingen er delt inn i tre deler: (I) Livet og diktet, (II) Diktet og livet og (III) Kjærlighetspoetik...

I artikkelen "Om poetisk form" spør Atle Kittang: Hva er form? Og hva er poetisk form? Kittang skriver om hvordan litteraturfaget har skiftet retning, både når det kommer til begreper som form og formalisme og selve begrepet kunst. Kittang belyser hva han legger i begrepet form og han opererer med et såkalt dobbelt formbegrep .   ”Form er det som formar, men også det som omformar våre relasjonar til verda og oss sjølve,” [1] skriver Kittang og forstår konseptet i lys av flere sjangre, ulik retorikk samt formelle klassiske aspekter.   Kittangs formulering lyder som følger: ”Form er ikkje berre det som gir omriss og konsistens. Poetisk form frigjer også frå det konvensjonelle, fastlagde og automatiserte. Den har med andre ord dobbel verknad, den er stabiliserande og overskridande på same tid” [2] Kittang kobler denne refleksjonen over formbegreper til kulturbegreper, som også er preget av en dobbelthet. På den ene siden forstås kultur som "rituell åtferd,” der tra...

I “Metope” fra 1927 belyser Olaf Bull forgjengelighet og melankoli i forhold til naturens gang samt forholdet mellom kunst og liv og andre sentrallyriske temaer. Diktet bygges opp som en samtale mellom et lyrisk jeg og dets apostroferte elskede. “Metope” har åtte strofer med variabelt linjetall og diktet følger en tidvis bundet form, men med enkelte avvik fra mønsteret. Eksempelvis er det variasjon i verseføttene. Femfotede verselinjer preger diktet i sin helhet, mens de første strofene er firefotede. Kryssrim er gjeldene i diktet og det er en veksling mellom kvinnelige og mannlig kadens: AbAbCdCd . At diktet i stor grad består av daktyler og trokeer skaper en rytmisk uro som kan hevdes gjenspeiles i tematikken. Diktet kan deles inn i tre deler, hvis første del består av strofe to og tre, andre del fire til syv og siste del én og åtte. I første del vandrer det lyriske jeg og hans elskede “i fuktig fjæresand,” og en blir presentert for mannens tanker. I andre del er det kvinnens ...

Bendik Wold (f. 1979) var ingen ungdom da han skrev teksten «Dikt som religionserstatning. Eller: Hva er galt med norsk samtidspoesi?» i 2007 [1] . Likevel bærer teksten preg av den relativt ferske, mannlige, hvite, briljante middelklassestudenten i humanistiske fag sine gigantomane idéhistoriske sveip og selvhevdende retthaveri, boblende av intellektuelt overmot og flammende formuleringer, med brodd mot (nesten) alle. Selvsagt er det også noen gode poenger i teksten. Jeg skal i det følgende peke på noen problemer ved Wolds argumentasjon, på litt spekulativt vis sammenholde teksten med en av hans egne utgivelser som forlagssjef og redaktør i Flamme Forlag og til slutt legge an en mer forståelsesfull tone og foreslå en velvillig tolkning av teksten.             Wolds tekst åpner med å slå fast at samtidspoesien er i krise og spørre retorisk om det «kan tenkes» at det er selvforskyldt. Videre går argumentet omtrent slik: Riktigno...

Hva er det å stå som en hest, i regnet? Det er det som undersøkes i Astrid Hjertenes Andersens dikt «Hestene står i regnet» fra De unge søylene (1948). Jeg vil foreslå en deleuziansk lesning av diktet, og tar utgangspunkt i Hanne Line Solems lesning av Vesaas’ Fuglane i artkkelen «I møte med en fugl. Produksjon av identitet i Tarjei Vesaas’ roman Fuglane ». [1]             Solem bruker Gilles Deleuze sitt begrep bliven-dyr ( devenir-animal ) for å beskrive hva som skjer med hovedpersonen Mattis i Fuglane . Begrepet betegner generelt en type ikke-romlig forflytning: «den form man trer inn i, finnes ennå ikke og er mellom dyret og mennesket … Bliven-dyr er altså en produktiv bevegelse … Det er en kontinuerlig bevegelse mellom former, og en dynamisering av de samme formene.» I Solems tolkning inngår Mattis i en bliven-fugl-prosess der det interessante nettopp er den uavklarte identiteten som både Mattis og fuglen deltar i når ...