Eirik Ørevik Aadland: Hvem har skrevet «Hestene står i regnet»?
Hva er det å stå som en hest, i
regnet? Det er det som undersøkes i Astrid Hjertenes Andersens dikt «Hestene
står i regnet» fra De unge søylene
(1948). Jeg vil foreslå en deleuziansk lesning av diktet, og tar utgangspunkt i
Hanne Line Solems lesning av Vesaas’ Fuglane
i artkkelen «I møte med en fugl. Produksjon av identitet i Tarjei Vesaas’
roman Fuglane».[1]
Solem
bruker Gilles Deleuze sitt begrep bliven-dyr (devenir-animal) for å beskrive hva som skjer med hovedpersonen Mattis
i Fuglane. Begrepet betegner generelt
en type ikke-romlig forflytning: «den form man trer inn i, finnes ennå ikke og
er mellom dyret og mennesket …
Bliven-dyr er altså en produktiv bevegelse … Det er en kontinuerlig bevegelse mellom former, og en dynamisering av de
samme formene.» I Solems tolkning inngår Mattis i en bliven-fugl-prosess der
det interessante nettopp er den uavklarte identiteten som både Mattis og fuglen
deltar i når de møtes; en «åpen ubestemthet», som Solem skriver, der begrepene
«mann» og «fugl» ikke kan skjelnes fra hverandre, og der dynamikken mellom
tidligere antatt faste betydningsformer setter i gang en meningsproduksjon, som
når Mattis lærer seg å avkode ulike former for fuglespråk.
Tilsvarende
kan man kanskje si at Andersens dikt inneholder en bliven-hest. Riktignok blir den viktige frasen «slik som hester står i regnet» (min utheving)
gjentatt, og antyder at det bare dreier seg om en likhet og ingen artsmessig
forvirring, men jeg skal i det følgende peke på de trekkene som jeg mener gjør
forslaget forsvarlig.
På
overflaten uttrykker diktet simpelthen et ønske om å stå som hester i regnet,
«og bare være» (utheving i
originalen), til tankene faller til ro. I det manifeste diktinnholdet kan det
virke som om hestene betraktes på avstand – og hvis det striregner ønsker man
kanskje av praktiske grunner ikke å være ute på en slette sammen med en masse
hester. Det er lett å se for seg både det pittoreske hest-i-eng-bildet, og
regnet som strømmer og billedlig kommer til uttrykk gjennom de mange s-e fra
syvende linje og utover, og det er lett å følge tanken om at det må være noe
herlig uforstyrret, sterkt og fredelig ved å være hest; kanskje
hestetilværelsen ikke har et lite kaotisk forhold mellom drømmer, tanker og
hjerte som den menneskelige. Bare denne fint utmeislede scenen og det sprelske
ordarbeidet gjør diktet leseverdig.
Men
i tillegg til dette rommer diktet en del observasjoner som fikk denne leseren
til å tenke i deleuzianske baner. Hverdagslig uttrykt ville man kunne si at
diktjeg-et lever seg inn i hvordan det er å være en hest i regnet, og det er en
helt adekvat beskrivelse av mye av det som skjer i diktet. Men vi kan legge
merke til hvordan landskapet beskrives: «slik som hester står i regnet / på en
bred og saftig slette» – en saftig
slette! Kanskje betyr det «regntung», men er ikke sammenstillingen
saftig–slette litt snål, fra et menneskelig perspektiv? Fra en hests perspektiv
er det derimot åpenbart at en skikkelig slette er saftig, den er jo et matfat!
Videre er sletten «full av sødme», noe som vel uttrykker det samme, og den er
«sitrende av fromt begjær». Hva kan en slette begjære? Det er det selvfølgelig
vanskelig å svare på, men fra en hests perspektiv kunne man jo tenke seg at den
begjærte å bli løpt på og spist av. For et menneske er en slette i høyden noe
som er vakkert eller noe man krysser. Inntil sletten ligger «tunge fjell», og
det er bare den som går i dem som vet at de er tyngre enn den flate marken.
Målt i kilogram er ikke fjellene nødvendigvis tyngre enn det som omgir dem, så
her er det snakk om bruken av fjell.
I
den tredje strofen lar diktjeg-et «duft av muld og væte / drive sterkt og søtt
i sinnet». Det kan sikkert være at noen synes mold lukter søtt, men det er fristende
og kanskje produktivt å tenke at diktjeg-et allerede er i ferd med å bli hest –
altså ikke å gro hover og man, men å inngå i et møte med noen hester der «hest»
og «jeg» blir uskjelnelige fra hverandre; enkelt sagt å bli litt «som hester»,
som det jo står ganske rett fram i diktet. For en hest er mold en sterk lukt
knyttet til det livgivende regnet, og som informerer om hvordan omgivelsene er,
hvordan underlaget er og hvordan man skal bevege seg, og kanskje det også er en
søt lukt, fordi det er lukten av grunnlaget for en saftig, regnvannet
gresslette.
En
annen observasjon som støtter denne fortolkningen, er at det er uklart eller
åpent i diktet hvem som skal «[s]tå og kjenne kroppen suge …». Det kan være
jeg-et, og det kan være de tenkte eller iakttatte hestene. Tydelig er det i
alle fall at diktjeg-et allerede er inne i denne sonen og nærmest allerede
kjenner det «svale, sterke, våte» og sine «våte flanker». Men det foregår ikke
bare en forskyvning fra menneske mot hest, for et ubestemt subjekt vil også
«[l]ikne skogen der den suger / som et barn, av himlens bryster» og «[l]ikne
sletten, full av sødme». Menneske som likner hest (og) som likner skog og
slette. Den som kan se at skogen suger vann som et barn er den som er i kontakt
med skogen og vet at den også er tørst, liksom en selv. Kanskje det er like
treffende å karakterisere diktet som en bliven-hest-bliven-skog? Et triangel
der et menneske-jeg nærmer seg en hest som nærmer seg en skogkranset slette?
Kan det ikke være hesten som er subjekt for å likne skogen, og som lengter
etter det slik diktjeg-et lengter etter å stå som en hest? Men hester har ikke
slike begjær, tenker vi. Og det er nettopp det produktive ved
bliven-dyr-begrepet: Skapningene som inngår i slike relasjoner, likner
hverandre mye mer enn vi tror, og alt levende må i en minimal forstand i det
minste ha begjær til felles. Hvorfor skulle ikke en hest kunne se på en
regntung skog og ønske å bare stå som en furu i regnet?
Man
står kanskje i fare for å romantisere innlevelsesevnen med slike lesninger, men
tegn i tiden kan tyde på at innlevelsevnen med våre meddyr ikke akkurat står i
fare for å gå amok. La oss likevel i et mindre moralsk vokabular framheve at en
slik tolkning er dynamisk og produktiv – det oppstår noe nytt og
uvant i selve møtet, og vi kan følge sporene til dette i diktet.
I
sonen der et diktjeg møter en hest og de ikke kan skjelnes fra hverandre, blant
annet fordi det ikke er åpenbart hvilke sanseinntrykk og begjær som tilhører
hvem, kan vi også spørre hvem som har skrevet diktet. Og svaret kan ganske
enkelt være at det er skrevet av en bliven-hest, i dette tilfellet en slags
blanding av en dikter og en hest. «Hun som skriver blir det hun skriver om»,
som Nora Aschim skriver et annet sted på denne bloggen.[2]
Hva er det som regner i diktet? Det er fullt av sildrende bokstavrim – det
regner bokstaver, på dikterens slette, nemlig papiret. Vi kan parafrasere deler
av diktet i tråd med dette: Når mitt sinn er fylt av drømmer … vil jeg bare stå
blant bokstavene, stå og bare være,
som en dikterhest, blant tegntrærne. Ikke bare blir papiret stort, vidt og
åpent av denne sammenstillingen, men hver slette og hver skog rommer også en
uendelighet av dikteriske ark (noe de jo også gjør helt konkret all den tid vi
fortsatt trykker poesi på oppmalte, flatpressede trær).
For
å oppsummere, kan vi si at en deleuziansk lesning av «Hestene står i regnet»
innebærer en produktiv og flertydig identitetsproduksjon som gir mening til
diktets manifeste observasjoner, og som gir retning til det avsluttende
ordspillet «en steil og stille ro» – en ro som steiler, som en hest?
[1]
Solem 2003: https://www.idunn.no/edda/2003/01/i_mote_med_en_fugl_produksjon_av_identitet_i_tarjei_vesaas_roman_fuglane
[2] http://lyrikkuio.blogspot.no/2018/02/nora-aschim-litteraturen-og-livet-jeg.html
Kommentarer
Legg inn en kommentar