Karoline Braadland: Samtidslyrikkens nye former

Det kommer stadig nye former for lyrikk. Vi er midt i en svært spennende utvikling av samtidslyrikken på flere måter. Bokutgivelser av lyrikk beveger seg fra store til mindre forlag, det blir stadig nye muligheter og uttrykksformer for lyrikken via digitale medier og en økende interesse for performance og lyrikk i kombinasjon med musikk.

I Ny nordisk. Lyrik i det 21.århundre (2016) har Louise Mønster diskutert samtidslyrikkens utvidede felt. Den klassiske, sentrallyriske tradisjonen har tidligere fokusert på diktjeget og stilistisk ensartethet. Nå blir lyrikkens vanlige former og grenser utfordret av samtidslyrikkens interaksjonslyriske norm. Den kjennetegnes både av stilistisk og sjangermessig mangfold, sjeldent klart avgrensede dikt og påvirkning av sosiale kontekster og diskurser.

Dette fører til et skifte av forfatter- og mottakerfokus: Forfatteren er ikke lenger tilbaketrukket og skrivende, men blir mer synlig og opptredende. Samtidig endres mottakerens rolle fra passiv leser til en aktiv deltaker i det lyriske fellesskapet, for eksempel ved at leseren må klikke seg gjennom et digitalt verk og skape sin egen vei for lesningen av lyrikken. I motsetning til tidligere kan det lyriske fellesskapet både være fysisk og virtuelt: fysiske fellesskap på litterære scener og kafeer og virtuelle fellesskap for diskusjon på blogger og sosiale medier.

I tillegg finner det sted en orientering bort fra den tradisjonelle formidlingen av litteratur via bøker publisert på store, veletablerte forlag. Lyrikken går heller nye veier og blir oftere publisert på mindre forlag. De store forlagene satser mer på kjente og bestselgende forfattere, sjeldnere på unge og eksperimentelle lyrikere. Derfor har de lyriske forfatterne et behov for alternative distribusjonskanaler med et ønske om å gjøre ting annerledes enn det de store kommersielle, forlagene kan tilby. Selv om mindre forlag er en ny, alternativ arena for samtidslyrikken, er dette samtidig usikre kanaler da disse forlagene gjerne er ikke-kommersielle og ofte har en idealistisk profil med begrenset levetid.

Den amerikanske poeten, Charles Bernstein, er sentral i diskusjonene om formidlingen av den nye diktningen. Allerede på 1990-tallet forutså han at det vil komme en ny estetikk i forlengelse av de nye medienes muligheter, et paradigmeskifte som først for alvor slår gjennom på 2000-tallet. Han påpeker at det florerer av lyriske tekster med stor bredde og dybde som har betydning for offentligheten, men at de dominerende medieinstitusjonene utelukker disse. Bernstein mener at mediene har et svært tradisjonelt syn på lyrikken, og at anmelderne kun definerer utgivelser publisert i bokform som betydningsfulle verk og verdt medienes søkelys. Han kritiserer videre at diktarrangementer sjelden anmeldes eller kommenteres i pressen.

Boken er ikke lenger lyrikkens eneste medium. Det har oppstått nye og alternative publiseringsmuligheter gjennom sosiale medier, blogger, fora for poesi og nett- og sms-forlag. Det finnes nett- og sms-forlag som utelukkende publiserer litteratur via elektroniske medier, for eksempel hele sms-diktsamlinger. Nett-poesi og poesi på nettet har fått stadig større betydning de siste årene. Poesi på nettet defineres som lyrikk som finnes i den digitale sfære ettersom internettet er en mer tilgjengelig distribusjonskanal enn klassiske forlag. Nett-poesi defineres som diktning som interagerer med selve mediet.

Det er også verdt å merke seg at samtidslyrikken ikke lenger primært er skapt for det lesende øyet, men heller til det lyttende øre. Det muntlige elementet og selve fremførelsen av diktet er blitt mer sentralt. Mange forfattere samarbeider med musikere og lydkunstnere for å lage intermediale verk både av lyrikk og prosa. YouTube blir ofte brukt som et arkiv og utstillingsrom for forfatternes aktiviteter, for eksempel scener for opplesning, performance eller musikkvideoer.

Selv om internettet har en eksponerende rolle, er det likevel først og fremst på fysiske scener at lyrikken får utfolde seg. De siste tiårene har forfatterne hatt et økt fokus på fremførelse og formidling av poesi, og de spiller selv en aktiv rolle i realiseringen av sine lyriske verk. Det er først når tekstene kommer i bruk, at lyrikken får sitt virkelige uttrykk. Jan Erik Volds klassiske opplesning av Kulturuke et godt eksempel. Det har videre oppstått et økende antall performance-pregede arrangementer for lyrikken i det offentlige rom.

Når samtidslyrikken sjeldnere når ut til et tradisjonelt publikum gjennom bøker, blir det opp til hver enkelt person å oppsøke lyrikken der den befinner seg, enten det er på en poesifestival eller i et digitalt og eksperimentelt verk. Selv om det fortsatt er enkelte forlag som fokuserer på utgivelser av ny lyrikk, får vi ikke lenger kun servert lyrikken gjennom etablerte, store forlag. Et annet spennende utviklingstrekk er at det oppstår nye lyriske former i digitale kanaler, noe som åpner opp for stor kreativitet i det digitale rommet. Det kommer stadig nye publiseringsplattformer og uttrykksmåter for lyrikken, og de mest eksperimentelle lyrikerne kan boltre seg i et hav av nye teknologiske muligheter. Da gjelder det å skape kreativ lyrikk som blir lagt merke til og vekker mottakerens interesse, slik at lyrikken kan tre opp fra undergrunnen.