Nora Aschim: Rodde ut på sjön
Tua Forsströms syvende
dikt i En kväll i oktober rodde jag ut på
sjön (s. 14-15) markerer en utvikling i diktsamlingen. Dikterjeget går fra
å være nærmest handlingslamma, til å ta aktive valg. Det er som om diktene
bygger opp til dette øyeblikket, der jeget skal begynner å handle. To sider før
dette diktet står det: «Jag sade at jag har gått en livräddningskurs, at jag / kan
hämta upp vuxna och barn och gamla ur vattnet». Det at dikterjeget har gått på
livredningskurs indikerer at vedkommende innser sine egen evne til å ta
styring.
Diktet åpner på følgende måte: «Rodde ut på sjön i det gråa, det blåste / hårt och mörkret föll i långsamma / vågor (…)». Her er det et jeg som vil noe. Individet har tatt et bevisst valg om å begi seg ut på sjøen, det er ikke noe som bare «skjer» med henne. Vi finner bevegelse i både tidligere, og senere dikt. Men dette diktet gir uttrykk for en vilje, som ikke har vært tilstede tidligere i diktsamlingen. Viljen til bevegelse, eller det å ha et «mål», forekommer også senere i diktsamlingen.
Diktet stillet oss spørsmålet: «vad finns at säga om tidens framfart?». Hvordan forholder vi oss til tidens frammarsj, eller bevegelse? Og hvordan skal vi forstå tidsbegrepet? Videre står det: «Huset uppe i skogen drev med lysande fönster, liksom / introvert, som om jag inte längre hade tillträde». Ordet «lengre» her er vesentlig for diktets forståelse av tid. Det lysende vinduet er noe jeget tidligere har hatt tilgang til, men nå er det noe introvert, eller reservert ved vinduet. Det står ikke tydelig at vinduet er introvert, men heller at det gir dikterjeget inntrykket av å være det. Men på grunn av tiden, fordi verden utvikler seg og går framover, har hun ikke lengre tilgang til vinduet, fordi det har blitt liksom introvert. Det at noe har «blitt noe» eller ikke «lenger er noe» forutsetter tidens framfart.
For å gå tilbake til det jeg sa om bevisst bevegelse, kommer dette tydeligere til uttrykk senere i diktet: «Vi vill så gärna säga något verkligt och / härmar då en rörelse. En ton». I et forsøk på å si noe virkelig, etterligner vi en virkelighet. Den subjektive oppfatningen av en bevegelse eller en tone, kan potensielt føre til et annet uttrykk enn den opprinnelige bevegelsen eller tonen.
«Jag rodde ut för att dränka de där fiskarna, du vet, / som jag av girighet hade tiggt åt meg på torget». Disse linjene sier noe om jegets søken etter bevegelse. Det er også noe paradoksalt med disse linjene. Hvis hun skal drukne fiskene, må vi anta at lever, ettersom man ikke kan drukne noe som er dødt. Og hvordan kan man i det hele tatt drukne en fisk? Hun tar med seg fiskene tilbake til sitt naturlige habitat (kan vi anta, vi vet jo ikke hvor akkurat disse fiskene kommer fra). Og når hun skulle kaste fiskene på vannet, hvorfor tigget hun de til seg? Hvorfor utsette seg for anstrengelsen og nedverdigelsen ved tigging, når hun bare skulle kaste de på vannet? Dette kan handle om jegets ønske om bevegelse, eller ønsket om å si noe virkelig. Kan hende at jegets valg om å ta med fiskene tilbake til vannet, handler om å oppnå en ro.
Videre står det: «Vi tror at vi blir lugnare, men det är kaos som tilltar». Diktet har hittil prøvd å besitte en slags sindighet. Vi kan ikke si at naturen, eller det abstrakte, har vært helt på vår side i dette forsøket. Det blåser hardt, som blir en slags utfordring fra vindens side. Mørket senker seg langsomt, som gjør det vanskeligere å komme seg framover. Tiden passerer, som fører til at vi mister noe vi tidligere hadde tilgang til. Tidens framgang fører til en tvungen endring, som vi kanskje ikke legger merke til før det er borte. Slik er det med vinduet. For en som har rodd ut på sjøen, er kaos noe som kan være potensielt livstruende. Idéen om kaos følges opp med følgende: «Inte vara rädd. Inte vara onödigt rädd». Vi skal altså ikke være redd for at kaoset tiltrer, før det blir en reell fare.
Det er som om vi blir bedt om å love diktet å «inte vara onödigt rädd». Det står: «Vi måste underteckna ett särskilt dokument, vi / måste under den oläsliga texten skriva våra namn». Med dette utsagnet kan vi anta at der er snakk om en kontrakt. Vi skriver under på en kontrakt om at vi skal forsøke å forholde oss rolige, selv om kaoset gradvis tiltrer.
De følgende linjene er motsetningsfylte: «Lämnar inget i övrigt att önska. / Lämnar allting i övrigt att önska.» Jeget lar ingenting og alt være ønsket, eller ettertraktet. Hun legger noe fra seg, og beveger seg bort fra sjøen: «Ligga på det öppna fältet under tunn och / blåsande tältduk (…)». Vi vet ikke nøyaktig hva slags område dette er, men ettersom jeget befinner seg i et telt, må hun befinne seg på land, ettersom man ikke kan sette opp et telt på vannet. Det er heller ikke mulig at teltet er under vannet, siden det blåser i teltduken, og det ikke er vind (på den måten) under vann. For å fullføre linjen, står det: «(…) tills en varg tar oss / kärleksfullt i famn och sträcker fram / oss i nattluften, små dockor som blundar». Vi må altså befinne oss på marka, ettersom det er der ulven ferdes. Det er også en vending i linjene, når ulven tar oss kjærlig, ettersom det ikke er det vi forventer av en ulv. Å bli «tatt av ulven» er som regel sett på som et angrep, mens denne ulven holder rundt oss og behandler oss som dokker. Ulven leker med oss, slik et barn leker med sine dokker. Naturen går fra å være kaotisk og uhåndterbar, til å vise omsorg.
I neste linje viser diktet sin selvrefleksivitet: «Vi har fätt lära oss att stryka varje onödigt ord, / men det är inte enkelt att veta alltid vad / som är nödvändigt (…)». Dette peker mot dikterens skriveopplæring og skriveprosess. Det er typisk for skrivekurs og skriveskoler, at de lærer dikterne å kutte i teksten. Jeget i dette diktet synes derimot det er vanskelig å vite hva som er nødvendig, som fører til en usikkerhet rundt hva man skal kutte. Dermed kan dikteren finne på å kutte for mye, og ta bort deler av teksten som var av god kvalitet. Eller så kan hun kutte for lite, og ende opp med en dårlig tekst.
Vi har nå beveget oss gjennom naturen. Vi har gått fra vann til jord, fra ro, til uro, til omsorg. Vi har gått innom diktet som dikt i seg selv, og til slutt havner vi tilbake i naturen: «(…) och septemberdagen / står stilla och lysande mot fönstret, ögonen / tåras lätt». Med tanke på diktsamlingens tittel (En kväll i oktober rodde jag ut på sjön) sier dette at måneden vi nå befinner oss i er oktober. Hvis det er septemberdagen vi ser gjennom vinduet, som vi nå, med tiden, har beveget oss bort fra, tyder dette på et savn. September, som måned, er både lysere og varmere enn oktober. September, og alle andre måneder og år som har passert, har kanskje vært preget av lys og varme, som ikke lenger er tilstede. Selv om dikterjeget ikke nødvendigvis har mistet noe, men at det er noe som har gått over på grunn av tidens løp, fører med seg en sorg. Og det jeget sitter igjen med er tanken på at hun aldri kan få tilbake det som har passert.
Diktet åpner på følgende måte: «Rodde ut på sjön i det gråa, det blåste / hårt och mörkret föll i långsamma / vågor (…)». Her er det et jeg som vil noe. Individet har tatt et bevisst valg om å begi seg ut på sjøen, det er ikke noe som bare «skjer» med henne. Vi finner bevegelse i både tidligere, og senere dikt. Men dette diktet gir uttrykk for en vilje, som ikke har vært tilstede tidligere i diktsamlingen. Viljen til bevegelse, eller det å ha et «mål», forekommer også senere i diktsamlingen.
Diktet stillet oss spørsmålet: «vad finns at säga om tidens framfart?». Hvordan forholder vi oss til tidens frammarsj, eller bevegelse? Og hvordan skal vi forstå tidsbegrepet? Videre står det: «Huset uppe i skogen drev med lysande fönster, liksom / introvert, som om jag inte längre hade tillträde». Ordet «lengre» her er vesentlig for diktets forståelse av tid. Det lysende vinduet er noe jeget tidligere har hatt tilgang til, men nå er det noe introvert, eller reservert ved vinduet. Det står ikke tydelig at vinduet er introvert, men heller at det gir dikterjeget inntrykket av å være det. Men på grunn av tiden, fordi verden utvikler seg og går framover, har hun ikke lengre tilgang til vinduet, fordi det har blitt liksom introvert. Det at noe har «blitt noe» eller ikke «lenger er noe» forutsetter tidens framfart.
For å gå tilbake til det jeg sa om bevisst bevegelse, kommer dette tydeligere til uttrykk senere i diktet: «Vi vill så gärna säga något verkligt och / härmar då en rörelse. En ton». I et forsøk på å si noe virkelig, etterligner vi en virkelighet. Den subjektive oppfatningen av en bevegelse eller en tone, kan potensielt føre til et annet uttrykk enn den opprinnelige bevegelsen eller tonen.
«Jag rodde ut för att dränka de där fiskarna, du vet, / som jag av girighet hade tiggt åt meg på torget». Disse linjene sier noe om jegets søken etter bevegelse. Det er også noe paradoksalt med disse linjene. Hvis hun skal drukne fiskene, må vi anta at lever, ettersom man ikke kan drukne noe som er dødt. Og hvordan kan man i det hele tatt drukne en fisk? Hun tar med seg fiskene tilbake til sitt naturlige habitat (kan vi anta, vi vet jo ikke hvor akkurat disse fiskene kommer fra). Og når hun skulle kaste fiskene på vannet, hvorfor tigget hun de til seg? Hvorfor utsette seg for anstrengelsen og nedverdigelsen ved tigging, når hun bare skulle kaste de på vannet? Dette kan handle om jegets ønske om bevegelse, eller ønsket om å si noe virkelig. Kan hende at jegets valg om å ta med fiskene tilbake til vannet, handler om å oppnå en ro.
Videre står det: «Vi tror at vi blir lugnare, men det är kaos som tilltar». Diktet har hittil prøvd å besitte en slags sindighet. Vi kan ikke si at naturen, eller det abstrakte, har vært helt på vår side i dette forsøket. Det blåser hardt, som blir en slags utfordring fra vindens side. Mørket senker seg langsomt, som gjør det vanskeligere å komme seg framover. Tiden passerer, som fører til at vi mister noe vi tidligere hadde tilgang til. Tidens framgang fører til en tvungen endring, som vi kanskje ikke legger merke til før det er borte. Slik er det med vinduet. For en som har rodd ut på sjøen, er kaos noe som kan være potensielt livstruende. Idéen om kaos følges opp med følgende: «Inte vara rädd. Inte vara onödigt rädd». Vi skal altså ikke være redd for at kaoset tiltrer, før det blir en reell fare.
Det er som om vi blir bedt om å love diktet å «inte vara onödigt rädd». Det står: «Vi måste underteckna ett särskilt dokument, vi / måste under den oläsliga texten skriva våra namn». Med dette utsagnet kan vi anta at der er snakk om en kontrakt. Vi skriver under på en kontrakt om at vi skal forsøke å forholde oss rolige, selv om kaoset gradvis tiltrer.
De følgende linjene er motsetningsfylte: «Lämnar inget i övrigt att önska. / Lämnar allting i övrigt att önska.» Jeget lar ingenting og alt være ønsket, eller ettertraktet. Hun legger noe fra seg, og beveger seg bort fra sjøen: «Ligga på det öppna fältet under tunn och / blåsande tältduk (…)». Vi vet ikke nøyaktig hva slags område dette er, men ettersom jeget befinner seg i et telt, må hun befinne seg på land, ettersom man ikke kan sette opp et telt på vannet. Det er heller ikke mulig at teltet er under vannet, siden det blåser i teltduken, og det ikke er vind (på den måten) under vann. For å fullføre linjen, står det: «(…) tills en varg tar oss / kärleksfullt i famn och sträcker fram / oss i nattluften, små dockor som blundar». Vi må altså befinne oss på marka, ettersom det er der ulven ferdes. Det er også en vending i linjene, når ulven tar oss kjærlig, ettersom det ikke er det vi forventer av en ulv. Å bli «tatt av ulven» er som regel sett på som et angrep, mens denne ulven holder rundt oss og behandler oss som dokker. Ulven leker med oss, slik et barn leker med sine dokker. Naturen går fra å være kaotisk og uhåndterbar, til å vise omsorg.
I neste linje viser diktet sin selvrefleksivitet: «Vi har fätt lära oss att stryka varje onödigt ord, / men det är inte enkelt att veta alltid vad / som är nödvändigt (…)». Dette peker mot dikterens skriveopplæring og skriveprosess. Det er typisk for skrivekurs og skriveskoler, at de lærer dikterne å kutte i teksten. Jeget i dette diktet synes derimot det er vanskelig å vite hva som er nødvendig, som fører til en usikkerhet rundt hva man skal kutte. Dermed kan dikteren finne på å kutte for mye, og ta bort deler av teksten som var av god kvalitet. Eller så kan hun kutte for lite, og ende opp med en dårlig tekst.
Vi har nå beveget oss gjennom naturen. Vi har gått fra vann til jord, fra ro, til uro, til omsorg. Vi har gått innom diktet som dikt i seg selv, og til slutt havner vi tilbake i naturen: «(…) och septemberdagen / står stilla och lysande mot fönstret, ögonen / tåras lätt». Med tanke på diktsamlingens tittel (En kväll i oktober rodde jag ut på sjön) sier dette at måneden vi nå befinner oss i er oktober. Hvis det er septemberdagen vi ser gjennom vinduet, som vi nå, med tiden, har beveget oss bort fra, tyder dette på et savn. September, som måned, er både lysere og varmere enn oktober. September, og alle andre måneder og år som har passert, har kanskje vært preget av lys og varme, som ikke lenger er tilstede. Selv om dikterjeget ikke nødvendigvis har mistet noe, men at det er noe som har gått over på grunn av tidens løp, fører med seg en sorg. Og det jeget sitter igjen med er tanken på at hun aldri kan få tilbake det som har passert.
Kommentarer
Legg inn en kommentar