Nora Aschim: Litteraturen og livet

Jeg tar utgangspunkt i Gilles Deleuze sin artikkel «Litteraturen og livet» (1993). Jeg rekker ikke å diskutere alle påstandene som legges fram i artikkelen her. Påstandene er også av en så avansert grad at jeg må forenkle dem, med tanke på omfanget av denne teksten. Jeg fokuserer derfor på spørsmålene «hva er å skrive?» og «hva ligger bak litteraturens tilblivelse?», med vekt på det siste.

Litteratur skiller seg fra annen tekst. Mye av litteraturens særegenhet handler om drivkraften bak litteraturen. Det ligger en vilje, et mål, en idé eller lignende bak all diktning. Diktning er ikke stillstand, og selv tekster med tilsynelatende lite handling har en form for bevegelse.

Deleuze åpner sin artikkel med følgende setning: «Å skrive er alt annet enn å tvinge et levd stoff inn i en uttrykksform». Dette ekskluderer flere motivasjoner til å skrive, eller prosesser rundt skriving. Men hva innebærer det egentlig å skrive? Deleuze forklarer skriving som bevegelse. Skriving har et mål, det vil et sted, det er en prosess.

Skriving er sterkt knyttet til tilblivelsen. Hun som skriver blir det hun skriver om. Hun blir et menneske, et dyr eller en plante. Tilblivelsen er ikke å oppnå en form, og er på den måten ikke det samme som identifisering, imitasjon eller mimesis. Dette understreker poenget om at skriving er bevegelse, eller en prosess. Skriveprosessen, eller tilblivelsesprosessen, er mikroskopisk. Man merker (som regel) ikke hvordan man beveger seg når man dikter, hvordan man blir dyr eller plante. Gjennom skrivingen skal man finne en nærhetssone, på den måten at leseren oppfatter ikke teksten som tekst, men som «menneske», «dyr» eller «plante». Når teksten handler om et menneske, så er den som et menneske.

Deleuze hevder at man kan skape en nærhetssone med hva som helst. Dette er mulig så lenge man skaper litterære framgangsmåter for å oppnå nærhet. Man skaper uttrykk mellom ting som kjønn, arter eller land. For eksempel er nærheten mellom en kvinne og en mann i en tekst er uttrykk for noe ekte, eller sant. Også forholdet mellom en kvinne blant andre kvinner gir uttrykk for en nærhet.

Å skrive er ikke å fortelle om egne erindringer og opplevelser. Det blir også feil å legge for stor vekt på virkelighet eller imaginasjonen, og forholdet mellom disse. Litteraturen oppstår idet man avdekker de upersonlige elementene i en personlig historie. Man kan gjøre «min krevende barndom» om til «et barns krevende liv». Det er fortsatt en singulær fortelling, om et barn, en kvinne eller et dyr. Litterære figurer er fortsatt høyst individuelle, de er verken vage eller generaliserte. De litterære funksjonene forsterkes ved de individuelle trekkene. Den enkelte karakters individualitet gir tilgang til en visjon.

Som nevnt hevder artikkelen av skriving er en prosess. «Prosess» i denne sammenhengen står som kontrast til «tilstand». Det vil si at man ikke skriver med sine «nevroser og psykoser», men med en livspassasje. Riktignok faller vi inn i tilstander mens vi skriver, men dette er ikke gunstig for selve skrivingen. Tilstander, som nevroser, setter en stopper for skrivingen. Disse tilstandene er, for de fleste diktere, bare midlertidig.

Det er verdens sykdom som er dikterens motivasjon for å skrive. Verden består av en mengde «symptomer der sykdommen sammenfaller med menneskets». Dikteren fungerer da som en lege. Det er dikterens oppgave å ta avstand fra seg selv, og verden. For stort fokus på subjektet, dikterens personlige «jeg», er et hinder for skrivingen. Dikteren skal derfor ta avstand fra seg selv, og skrive om det universelle i menneskeheten, plantelivet eller hva det måtte være. Dette er ikke et hinder for individualitet i litteraturen. 

Dikteren må ta avstand til verden. Som sagt hevder Deleuze at litteraturen ikke skal være mimetisk. Dermed må dikteren stille seg på utsiden av verden, observere hva som allerede er der, og skrive om noe nytt. Hvis vi forholder oss til «verden er syk»-metaforen, kan vi si at dikteren er som en kjemiker som finner opp en ny medisin. Hun må skape det som mangler, og finne opp noe nytt.

En dikter må forholde seg til forskjellene mellom positivitet og negativitet, sett i en allmenn forstand. Hadde det kun vært positivitet, hadde det ikke vært noe behov for endring eller framgang. Positivitet fungerer som en sirkel, som ikke gir noe fra seg. Positiveten kretser bare rundt seg selv. Vi trenger negativitet for bevegelse. Det blir dermed en del av dikterens plikter å være negativ. Med det mener jeg (altså Deleuze) at dikteren må gripe tak i verdens sykdom, og undersøke den. Dikteren må klare å se ha verden mangler, og skrive basert på sine observasjoner.

For å prøve å gi tydelige svar på mine innledende spørsmål: Å skrive er knyttet til tilblivelsen. Dikteren blir det hun skriver, i det hun skriver. Deleuze påstår at skriving ikke handler om mimesis, noe som har blitt påstått som en sannhet siden antikken. Litteraturen skal, ifølge Deleuze, ikke speile virkeligheten, men skape en ny virkelighet. En virkelighet som er universell, og potensielt allmenn. Dermed ekskluderer du det subjektive. Det betyr ikke at Deleuze forkaster førstepersonsformen, men at «jeget» skal være et allment jeg. For mange kan det riktignok være enklere å forholde seg til et allerede mer allment «han» eller «hun». Dikteren skal angripe verdens sykdom og mangler i litteraturen, og gjøre et forsøk på å utvikle verden i en ny retning.